Egen advokatetikk for rettsråd om skatterett?

I 2021 hadde stipendiat Trygve Harlem Losnedahl et innlegg her i Advokatbladet der han etterlyste egne advokatetiske regler for skatte- og transaksjonsadvokater.

Den samme artikkelen inngår i boken SKJULT – skatteparadis, kapitalflukt og hemmelighold utgitt nå, i januar 2023, av organisasjonen Tax Justice. Han gjentar det samme i et nytt, men tilsvarende innlegg i Advokatbladet for noen dager siden.

Han overordnede premiss er at skatteunndragelse er et samfunnsonde som må bekjempes. Om dette er han og Advokatforeningen – selvsagt – skjønt enige.

Problemet oppstår i Losendahls neste premiss: At slike skatteunndragelser dels skyldes at advokaters skatterådgivning foregår i et slags advokatetisk vakuum, og at Advokatforeningen derfor utviser en unnfallenhet når vi ikke har laget egne etiske regler for advokaters rådgivning på skatterettens område.

Med denne premissen og med hans nærmere argumentasjon for den, avslører Losendahl etter mitt syn en grunnleggende svikt i forståelsen av advokatrollen og dens innhold i en rettsstat.

- Ment å være generelt anvendelige

Jeg skal ta for meg hva jeg oppfatter som hans hovedargumenter.

Les også: - Reglene for god advokatskikk gir mindre veiledning enn politimester Bastians kardemommelov, skriver Trygve Harlem Losnedahl

Mener RGA er altfor uspesifikk til å gi relevant veiledning til skatte- og transaksjonsadvokater

Han første argument, eller kanskje snarere hans utgangspunkt, er at Advokatforeningens Regler for god advokatskikk (RGA) – som gjelder all advokatvirksomhet – ikke er tilstrekkelige for advokaters opptreden på akkurat det ene rettsområdet; skatteretten. Dette er Advokatforeningen uenig i.

RGA, som er utviklet over lang tid, i samsvar med anerkjente prinsipper om advokaters uavhengighet og rolle i en rettsstat, er nettopp ment å være generelt anvendelig på all advokatvirksomhet.

RGA har blitt, og vil i fremtiden også bli justert, dersom man oppdager behov for endringer eller oppdateringer. Men de grunnleggende prinsippene står fast, og disse prinsippene gjelder uavhengig innenfor hvilke rettsområder advokaten bistår sin klient på.

- Ikke forbeholdt skatterett

Losendahls videre argumenter fremstår som argumenter for at Advokatforeningens standpunkt er feil, og at det er noe spesielt med skatterett som gjør at det bør lages spesielle etiske regler for advokater på dette feltet.

Neste argument er nemlig at det er «særlig mange uavklarte juridiske vurderinger i skatterett fordi det oftere involverer mange jurisdiksjoner og fordi det oftere er generelle regler som må anvendes på en uendelig variasjon av tilfeller i virkeligheten».

Det han betegner som «særlig her» vil advokater som jobber på en rekke andre områder kjenne seg godt igjen i. Uavklarte juridiske vurderinger er selvsagt ikke noe som er forbeholdt skatterett.

Ei heller er det unikt for skatteretten at flere jurisdiksjoner kan være involvert. Det gjelder for eksempel all grensekryssende vare- og tjenestehandel – ikke minst når handelen og/eller handlingene foregår via internett. At generelle regler skal anvendes på en uendelig variasjon av konkrete tilfeller, er vel snarere regelen enn unntaket i jusen. Heller ikke her skiller skatteretten seg ut.

- Demonstrerer manglende innsikt

Losendahls tredje argument er at det særpreger advokaters skatte- og transaksjonsrådgivning at den skjer i forkant av klientens handling. Også her demonstrerer hans argumentasjon manglende innsikt i advokatrollen og advokaters normale hverdag.

Det er helt vanlig at advokater gir råd til klienter før klienten har handlet. Selv gir jeg for eksempel ofte pressens redaksjoner råd om hvor grensen mellom de to menneskerettighetene ytringsfrihet og personvern skal trekkes i konkrete tilfeller – underveis i det redaksjonelle arbeidet og i forkant av publisering.

Da er det for øvrig nettopp snakk om svært generelt formulerte lovbestemmelser om henholdsvis ytringsfrihet og personvern som må avveies mot hverandre og anvendes på en uendelig variasjon av konkrete tilfeller – med jus som er dels internasjonal, dels nasjonal og der publisering på internett kan involvere flere jurisdiksjoner.

Heller ikke dette er unikt for skatteretten, med andre ord – og heller ikke for eksempelet fra min egen praksis.

Losendahls kritikk og argumenter synes med andre ord først og fremst å skyldes en manglende innsikt i eller forståelse for advokatrollen og for at skatteretten ikke skiller seg ut i den sammenheng.

- Skal advokaten sensurere sitt beste råd?

Det er imidlertid også mulig å lese Losendahl slik at han – ut fra moralske betraktninger – argumenterer for at uavhengig av de øvrige argumentene han fremfører, bør advokater som gir råd om skatterett, praktisere prinsippet i RGA punkt 1.2 på en annen måte enn ved rådgivning på andre rettsområder. Punkt 1.2 første og andre ledd lyder slik:

«En advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett. Advokaten plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta sine klienters interesser. Det skal skje uten tanke på personlig fordel eller risiko, rase, religion eller utenforliggende hensyn.»

Fikk du med deg denne? Jusprofessor Geir Woxholth:

- Ikke mulig å gi klare svar om hva som er akseptabel skatteoptimalisering, og hva som er uetisk, aggressiv skatteunngåelse

Man kan lese Losendahl slik at han mener at å fremme rett og hindre urett på skatterettens område, innebærer at advokaten ikke skal, eller skal være tilbakeholden med å, gi klienten sin beste faglige vurdering av hvor grensene går i skatteretten, fordi klienten da settes i stand til å velge å innrette seg slik at skatt unngås/reduseres, selv om løsningen er rettslig usikker.

Det kan fremstå som at Losendahl mener at for å «fremme rett og hindre urett» på skatterettens område, må advokaten nærmest sensurere sitt beste faglige råd, av hensyn til sitt eget eller noen andres moralske syn på en ikke-rettslig samfunnsplikt.

- I grunnleggende strid med advokatens rolle

I så fall er Losendahls syn i grunnleggende strid med advokatens rolle i en rettsstat – også etisk. Uansett hvilket rettsområde en advokat gir juridiske råd innenfor, plikter advokaten nettopp slik RGA punkt 1.2 annet avsnitt sier «etter beste evne» å gi klienten råd om hvor de rettslige grensene på vedkommende felt går, «uten tanke på» blant annet «utenforliggende hensyn».

Kjernen i Losendahls kritikk synes altså å være at han mener at advokater på skatterettens område skal ta utenforliggende hensyn i sine juridiske råd. Da opptrer ikke advokaten som uavhengig. Da fremmer advokaten ikke rett og hindrer ikke urett.

Det ville være like feil som om en advokat i sin rådgivning på andre områder sensurerte hva klienten ble fortalt om rettslige grenser, muligheter og usikkerheter, ut fra sine egne eller andres moralske oppfatninger.

En advokat skal kunne gi råd om hvor grensene for hatefulle ytringer går til en klient som ønsker å ytre seg kritisk i debatten om kjønnsidentitet, selv om klienten bruker rådet til å ytre seg «på kanten» og i strid med hva mange vil oppfatte som moralsk akseptabelt.

- Feilslått kritikk

En advokat må også kunne gi råd om at klienten vil spare penger på å gjennomføre en transaksjon før årsskiftet, på grunn av en avgiftsøkning som trer i kraft da, selv om advokaten eller andre mener at det er umoralsk dersom valget av tidspunkt utelukkende var motivert av å unngå avgift. Jeg kunne fortsette i det uendelige.

Skatteunndragelser er som nevnt et problem vi alle ønsker å bekjempe, men Losendahls kritikk av de advokatetiske reglene er både feilslått og en ufarbar vei i den sammenheng.

Hva han tar til orde for vil snarere undergrave advokatens rolle, og derved også rettsstaten. Det gagner ingen.

Bare klienter som er trygge på norske skatteadvokaters uavhengighet, taushetsplikt og juridiske kompetanse, vil søke råd som gjør dem i stand til å opptre lovlig.

Bekjempelse av skatteunndragelse gjøres best som med andre problemer, nemlig gjennom å utvikle et stadig bedre lovverk og samarbeid på tvers av landegrenser. Samtidig som man beskytter advokatenes rolle som gode juridiske rådgivere.