– Spektakulær forsvarerbragd

Han er professor i filosofi og rettsvitenskap, og omtales som Norges fremste ekspert på bevisteori. Han har skrevet en rekke tekster om bevisbedømmelse i straffesaker, etter at han fra 2005 til 2009 fulgte 105 straffesaker i retten, inkludert domskonferansene.

– Det er to måter beviskravet kan anvendes feil på. Den ene er at man bruker feil terskel; at den ligger for lavt eller høyt. Dette er ofte ugjennomsiktig og kan være vanskelig for Høyesterett å ta. Den andre måten er at beviskravet brukes på noe det ikke skal brukes på. Beviskravet skal bare anvendes på rettsfakta; at det som står i en tiltale skal være bevist utover enhver rimelig tvil, og altså ikke det som fremkommer lenger ned i resonnementene fra bevis til rettslig relevante fakta.

I Karmøy-saken er han kritisk til et sentralt premiss i resonnementet fra flertallet i Gulating, ikke til resultatet av dommen, presiserte han.

Han viste til at forsvarerne fikk gjort nye undersøkelser av Birgitte Tengs strømpebukse som fant DNA på strømpebuksens venstre lår som kunne stamme fra tiltalte. Frem til saken gikk i lagmannsretten, var tiltaltes DNA bare funnet på strømpebukselinningen. Ved det nye funnet oppstod det en mulighet for at DNA-funnene kunne skyldes oversmitte fra lår til linning.

– Skal ikke brukes slik

Ifølge dommen, innebærer DNA-funnet på strømpebuksens lår at det kunne ikke bevises at tiltalte hadde vært i kontakt med området ved linningen. Flekken kan ha smittet fra låret. «Det ligg ikkje føre andre bevis som gir grunn til å tolke DNA-funnet på ein annan måte, enn at slik oversmitte kan ha skjedd», heter det i dommen.

Og videre: «Så lenge det ikkje ligg føre nokon forklaring eller andre bevis, må retten då bygge på at tiltalte sitt DNA først har kome på låret til D, uansett kva ein måtte meine om modus og manglande truverd.»

Ifølge dommen kan en slik overføring av DNA-smitte hypotetisk ha skjedd ved at Tengs ved en tidligere anledning har haiket med tiltalte, og at han da for eksempel har tatt henne på låret, eller at hun indirekte har fått DNA fra tiltalte, og så har tatt seg på låret.

Les også: Forsvarerne måtte kjempe mot motvillige faginstanser for å skaffe seg avgjørende kunnskap

Aktivt forsvar frifant klienten

– Nødvendige betingelser, slik jeg leser dommen, er at tiltaltes DNA er funnet på låret, og at det var blod begge steder på strømpebuksen. Selv om begge deler er høyst usikkert, legger rettens flertall oversmitte-scenarioet til grunn fordi det ikke kan utelukkes og er til gunst for tiltalte. Den tiltalte var ikke tiltalt for å ha avsatt sitt DNA oppe ved linningen på en strømpebukse, men for å ha begått et drap. Det er bare drapet som skal være bevist utover enhver rimelig tvil. Her har rettens flertall brukt beviskravet på noe det ikke skal brukes på, sa Kolflaath.

Hører ikke hjemme

– Flertallet i lagmannsretten har brukt oversmitte-scenariet som om det var en kjensgjerning. Min kritikk er at beviskravet ble brukt på et nivå der det ikke hører hjemme. Det hører bare hjemme på det som er direkte rettslig relevant.

Kolflaath har skrevet en fersk digital tekstsamling, Etterforskningens logikk, hvor dommen er kommentert.

– Jeg understreker at jeg ikke mener noe om konklusjonene i dommen. Og dette var uansett en spektakulær forsvarerbragd, ikke minst å få gjennomslag for nye undersøkelser av strømpebuksen som viste seg å etablere muligheten for oversmitte fra lår til linning.

Dommen fra Gulating lagmannsrett (LG-2023-35039) kan du lese her.