Nylig gikk tretti små og mellomstore bemanningsselskaper, blant annet Academic Work Norway, Stolt og Svane Bemanning, til sak mot staten for å motarbeide en endring i lovgivning og forskrift.
Bakgrunnen er at det 1. april ble innført en regelendring i arbeidsmiljøloven §14-12 første ledd som medfører at innleie av arbeidstaker fra
en virksomhet som har til formål å drive utleie, ikke lenger er tillatt «når arbeidet er av
midlertidig karakter».
I tillegg ble det innført et forbud mot innleie av arbeidskraft til byggenæringen i regionene Oslo, Viken og tidligere Vestfold.
De nye reglene var underlagt en overgangsperiode som varte til 1. juli, hvilket betyr at reglene først gis virkning for inngåtte kontrakter fra og med 1. juli 2023.
Finansavisen omtalte saken først (krever innlogging).
Hastesak for bemanningsselskapene
Som et resultat av disse endringene, har bemanningsselskaper måttet gjennomgå betydelige nedskjæringer, noe som har ført til en nedgang i omsetningen.
Finansavisen skriver at bemanningsfirmaene Heine Aardalen og Stolt, i løpet av våren har sagt opp majoriteten av sine ansatte, til sammen 150. Førstnevnte har nylig måttet legge ned kontorene i Fredrikstad.
Da forslaget var på høring, vakte det store reaksjoner blant en rekke bemanningsselskaper som mente at forslaget var i strid med EØS-reglene. Flere klaget inn saken til EFTAs overvåkningsorgan, ESA.
I påvente av ESAs behandling av saken, gikk tretti av bemanningsselskapene rettens vei for å be om midlertidig forføyning. Midlertidige forføyninger benyttes når det haster med å få et forhold midlertidig stanset eller gjennomført.
Det har Oslo tingrett nå avvist i en nylig avsagt kjennelse.
– Uegnet og
uforholdsmessig
I følge
saksøkerne er endringsloven i strid med vikarbyrådirektivet og EØS-avtalens
artikkel 36, som er å anse som formell norsk lov med forrang.
Statens
begrunnelse og formål med de nye reglene, som er å redusere bemanningsbransjens
omfang og rolle, er ifølge saksøkerne ikke et EØS-rettslig beskyttet allment
formål. De mener restriksjonene ikke er egnede eller forholdsmessige, og derfor
ulovlige.
«Arbeid
av midlertidig karakter er kjernen for innleie i et velfungerende
arbeidsmarked. Bemanningsforetakenes virksomhet utfordrer ikke hovedregelen i
norsk arbeidsliv om faste ansettelser. Statens egentlige formål med de nye reglene
har vært å gjennomføre den politiske ambisjonen om å begrense bemanningsbransjens
omfang og rolle, hvilket i seg selv ikke er et EØS-rettslig legitimt formål», anførte saksøkerne.
Saksøkerne la
ned påstand om at Staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet plikter å tillate innleie fra saksøkerne i
samme utstrekning som før ikrafttredelsen av lov om endringer i
arbeidsmiljøloven, inntil rettskraftig dom om hovedkravet foreligger.
– Legitimt,
egnet og nødvendig
Staten mener
på sin side at restriksjonene kan rettferdiggjøres fordi de er begrunnet i
legitime formål og er egnede og nødvendige for å oppnå disse formålene. De
viser til statens vide skjønnsmargin for å sette rammer for adgangen til innleie
av arbeidskraft, så lenge tiltakene er forholdsmessige.
«De omtvistede
regelendringene bygger på legitime hensyn: behovet for å bevare den norske
arbeidsmarkedsmodellene i bred forstand, beskyttelse av arbeidstakere, å
forebygge misbruk og hensynet til helse og sikkerhet», anførte staten.
De viser til
at Norge har valgt en arbeidsmodell hvor fast, direkte ansettelse skal være
hovedregelen.
«Den
fjernede regelen for innleie ved arbeid av midlertidig karakter var slik at det
gav usikkerhet for dem som brukte regelverket, store vanskeligheter for
effektivt tilsyn og håndheving og høy risiko for misbruk. Nå er det grunn til å
tro at virksomhetene som brukte innleie vil prøve å sikre forutsigbarhet på
annet vis. Den mest forutsigbare arbeidsstyrken er faste og direkte ansatte».
«Regjeringen
mener derfor at tiltaket er egnet til å nå ønskede mål, herunder øke andelen
fast ansatte, selv om man ikke kan utelukke at det også blir brukt direkte
midlertidige ansettelser mer enn før (…) Lovendringen er også nødvendig, da det
ikke finnes mindre restriktive tiltak som i tilsvarende grad kan sikre det
valgte beskyttelsesnivået».
- Ikke sannsynliggjort EØS-brudd
Etter
tingrettens vurdering har ikke saksøkerne sannsynliggjort deres hovedkrav. De
konkluderer med at begjæringen om midlertidig forføyning derfor ikke fører
frem.
«Retten
vurderer at det ikke er sannsynliggjort fra saksøkernes side at begrunnelsene
for lovvedtaket og forskriftsvedtaket ikke bygger på tvingende allmenne hensyn
i EØS-rettslig forstand, som kan rettferdiggjøre de aktuelle restriksjonene
relatert til EØS-avtalens artikkel 36, dersom restriksjonene er egnede,
nødvendige og forholdsmessige», skriver tingrettsdommer Atle Torvund.
Retten legger til grunn at bakgrunnen for restriksjonen er statens målsetting om et høyt
beskyttelsesnivå for arbeidstakerne i det norske arbeidsmarkedet, og at regelendringene derfor er å anse som nødvendige for å oppnå målet.
Videre vurderer retten at målsettingen om at flest mulig arbeidstakere skal over i faste og direkte ansettelser, ikke vil kunne bli en realitet ved mer begrensede tiltak hva gjelder bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo, Viken og tidligere Vestfold.
«Retten
kan etter dette ikke se at saksøkerne har sannsynliggjort at forbudet mot bruk
av innleie fra bemanningsforetak for arbeid av midlertidig karakter ikke er
egnet for å nå formålet», følger det videre av dommen.
