Uenighet om advokater bør dele vurderinger av prosessrisiko med rettsmekler

Onsdag ettermiddag inviterte forumet «Kvinner i skranken» til sin tredje samling av kvinnelige prosedyreadvokater.

Rundt 160 tilhørere var til stede på Nasjonalmuseet da et panel bestående av partner i Lund & Co, Caroline Lund, juridisk direktør i Telenor, Siri Birgitte Bang Berge, Arntzen de Besche-partner Kjersti Lerkerød, Haavind-partner Kari Sigurdsen, Arntzen de Besche-partner Andreas Nordby og Wikborg Rein-partner Jørgen Vangsnes, skulle diskutere advokaters vurderinger av prosessrisiko.

Blant spørsmålene som ble lagt frem for panelet, var hvordan en prosessrisikovurdering bør brukes, og hva den bør inneholde. Det samme ble også spørsmål om gjennomføring av såkalte «second opinion»-vurderinger.

Ifølge Lund & Co-partner Caroline Lund er det en økende tendens at advokater går motsatt vei av hverandre i slike vurderinger. Det mener hun er trist.

– Av og til ser vi at det er noen som overprøver en evaluering og sier at det er en god sak etter at vi har vurdert den som dårlig. At det skjer oftere nå enn før at man kan få helt andre vurderinger i neste runde, er ikke nødvendigvis så bra. Man får håpe at reglene om advokatansvar kicker inn i slike tilfeller. Selv om det er forskjell innenfor ulike sakstyper, mener jeg likevel at det er en økende grad av ja-vurderinger som ikke burde endt i retten, sa hun.

– Hadde jeg vært klient, hadde jeg gått til en advokat som hadde litt mye å gjøre hvis jeg var på jakt etter en ny vurdering. Da blir de ikke så ivrige på å gi råd om at dette er en god sak i en «second opinion»-vurdering der man tidligere har fått nei, fortsatte Lund.

– Fristende inntektspotensial

– Når man som advokat skal vurdere en annen advokats tidligere vurdering; er man da kollegial eller ser man muligheten til å karre til seg et nytt oppdrag, spurte administrator Ina Aanerud.

– Det er et veldig fristende inntektspotensial selvfølgelig, svarte Andreas Nordby.

Ifølge firmaets nettside, har han bred erfaring med nettopp gjennomføring av «second opinion»-vurderinger.

– Det er sjeldent man kobles inn i et tidlig stadium hvor noen har levert en prosessrisikovurdering. På det tidspunktet vil ofte ikke klienten ha en ordentlig forutsetning til å vite om dette er en god eller en dårlig vurdering. Typisk er det etter at man eventuelt har tapt i tingretten at man gjøre slike vurderinger, og tar stilling til om man skal bytte prosessopplegg og strategi. Da hender det absolutt at man gjør en «second opinion», sa Nordby videre.

– I disse tilfellene tror jeg mange tenker at det er en interessant mulighet for å karre til seg et oppdrag. Jeg tror ikke man skal være spesielt lojal hvis man blir bedt om det. Hvis man først blir spurt, forventer vel klienten at man gjør det på et fritt grunnlag.

Ifølge Jørgen Vangsnes tyder amerikansk forskning på at kvinnelige advokater treffer bedre enn menn i sine prosessrisikovurderinger, mens det i Norge ikke finnes noen formening om dette.

– Det som er et interessant spørsmål, er hva som gjør at vi treffer og ikke, og hvem det er som treffer og ikke. Å få svar på dette er et langt lerret å bleke, sa han.

– Uutnyttet potensial

Blant tilhørerne i salen satt Vjosa Maxhuni. Hun er for tiden i permisjon fra sin stilling som fast advokat i Arntzen de Besche til fordel for å være en av tre jurister som utgjør Oslo tingretts utreder-team gjennom de neste tre årene.

– Hva er deres tanker om å dele prosessrisikovurderingene med rettsmekler, spurte hun advokatene på scenen, men det var ikke et samstemt panel som svarte.

– Jeg tenker at det ligger et uutnyttet potensial der, svarte Andreas Nordby.

– Hvis vi tar utgangspunkt i en entreprisetvist, hvor begge advokatene har gjort en vurdering av hva som er det forventede utfallet, er det ikke usannsynlige at gapet mellom kravene i praksis er mindre, fordi man er klar over at noen av kravene er gode og noen er dårlige. Det er ikke sikkert at partene har så ulik oppfatning. Det er et potensiale der inn i en mekling, sa han.

Som klient er man avhengig av å få en ærlig og brutal vurdering av prosessrisiko, og under det advokatprivilegiet, er man også avhengig av at den ikke deles med andre, fortsatte Siri Birgitte Bang Berge.

– Det kan være mange grunner til at man vil ha et spørsmål behandlet i domstolene, og kanskje man ikke ønsker et forlik, men heller en prinsipiell avklaring. Mitt synspunkt er at det er opp til klienten å frigi advokatprivilegiet.

– De beste resultatene får man når man deler

Caroline Lund var enig med Berge.

– Om man skal dele prosessrisikovurderingene i en mekling, må det avklares med klienten, men de beste resultatene får man nettopp når man deler den. Det er hvert fall min erfaring, men det avhenger av hva man vil med meklingen, sa hun.

Kjersti Lerkerød var mer skeptisk.

– Jeg tror man da får enda en kategori med prosessrisikovurderinger som er laget for å bli fremlagt i mekling. Jeg tror heller ikke mekling kun kan løses ut fra en pengemessig prosessrisikovurdering, men det handler også om å finne fellesinteresser partene har og en løsning som er best for alle. Da tror jeg et fokus på den type dokumenter kan være forstyrrende.

Jørgen Vangsnes mente meklingen i seg selv handler om å presentere prosessrisikovurderinger.

– Å be om å få prosessrisikovurderingene mener jeg nesten er litt utidig siden de er en fortrolig kommunikasjon. Samtidig er det nettopp å presentere vurderingene i korte trekk man gjør i en mekling, uten at man nødvendigvis er like åpen på alle punkter.

LES OGSÅ:

- Vi må gjøre mer for å sørge for at de ansatte er likestilt på hjemmebane, og anerkjenne at arbeidssituasjonen også endres for menn som får barn