Hurtigforskriften: Vil ha sterkere virkemidler for avvikling av sivile saker

Etter mye debatt ble den justerte korona-loven vedtatt sist lørdag. Allerede før den trer i kraft presenterte Justisdepartementet et etterlengtet forskriftsforslag som ble sendt på høring i går: Midlertidig forskrift om forenklinger og tiltak innenfor justissektoren for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19.

Drastiske situasjoner krever drastiske tiltak, og høringsfristen løper ut allerede klokken 14 i dag. Selv om den korte fristen naturlig begrunnes med at forskriften er midlertidig, vil forskriftens virkninger bli varig.

For advokater med sivil praksis inneholder forslaget en viktig regel: Domstolene gis kompetanse til å tvinge gjennom hovedforhandlinger ved bruk av video og/eller telefon. Dette krever i dag samtykke, jf. tvisteloven § 13-1.

Betinget av samtykke

Dessverre gir ikke dette forskriftsforslaget domstolene adgang til å beslutte helt eller delvis skriftlig behandling i sivile saker (forskriften utvider muligheten for dette i straffesaker).

Som tvisteloven § 13-1 gjør tvisteloven § 9-9 (2) skriftlig behandling for tingretten betinget av samtykke – riktignok med unntak i § 9-9 (3) - men dette unntaket er ikke myntet på dagens situasjon, og vil neppe være anvendelig i de fleste saker.

Kan vare lenge

Heller ikke for lagmannsrettene er domstolens mulighet vid nok i dagens situasjon. Selv om korona-loven nå kun gir hjemmel for unntak i én måned, er det store muligheter for at situasjonen vil vare lengre. Bare innenfor den nærmeste måneden vil det være mange saker hvor helt eller delvis skriftlig behandling er aktuelt.

I mange saker vil skriftlig behandling være svært velegnet – kanskje mer egnet enn full behandling ved fjernmøter/fjernavhør. Kombinasjonen skriftlig behandling og kortere muntlige innlegg vil kunne gi en tilfredsstillende saksbehandling.

Selv om muntlighetsprinsippet står sterkt i norsk rettstradisjon, er det mange land med langt større innslag av skriftlig behandling. Eksempelvis har EFTA-domstolen kun korte muntlige innlegg (normalt 30 minutter) etter lengre skriftlig behandling

Restanseutfordringer

Det er velkjent at norske domstoler har restanseutfordringer. Særlig har Borgarting lagmannsrett lenge hatt en uakseptabel lang behandlingstid, selv om situasjonen har blitt noe bedre i det siste. Når domstolene nå – som hovedregel – ikke avvikler hoved- og ankeforhandlinger i sivile saker, vil vi få utsatte rettssaker og et økt restanseproblem.

Dette er et rettssikkerhetsproblem også i ordinære sivile saker og myndighetene må gjøre alt de kan for å få avviklet saker selv om det ikke er mulig å avvikle muntlige forhandlinger, naturligvis innenfor rammene av forsvarlig saksbehandling.

Det kan normalt være sterke taktiske hensyn som spiller inn når en part fritt kan motsette seg at en sak skal avvikles uten muntlig eller skriftlig behandling. Disse sammenfaller ikke alltid med rettssikkerhetshensyn.

Det er derfor klokt å gi domstolene kompetanse til å skjære gjennom partenes mulige vikarierende motiver. Dersom en sak kan avvikles forsvarlig uten ordinær muntlig forhandling, bør den også avvikles, både av hensyn til fremdrift i den enkelte sak, men også av hensyn til domstolens samlede restanse.

Går for langt

Les også:

Mener at nedstengning av rettsvesenet kan bryte med Grunnlovens og EMKs krav

Forsvarergruppens leder etterlyser det rettslige grunnlaget for nedstengningen av domstolene. Justisdepartementet varsler nå tiltak for å få flere saker avholdt.

Selv om tiltaket ønskes velkommen, må den konkrete utformingen vurderes grundig. Slik forslaget nå er formulert, gis domstolen kompetanse til å avvikle saker ved fjernmøte/fjernavhør dersom det er «nødvendig og ubetenkelig». Dette er vel og bra, men forskriftsforslaget legger også opp til at domstolens beslutning om slik fremgangsmåte ikke kan ankes.

I tillegg åpner det også for at en eventuell gal beslutning heller ikke kan brukes som ankegrunn. Særlig det siste vil være uheldig. Å beslutte at en sak skal avvikles uten muntlig forhandling er en viktig beslutning. Dagens situasjon legitimerer at domstolene får kompetanse til å beslutte dette, men at beslutningen fullt ut skal være overlatt til den enkelte dommer, uten noen form for ankemulighet, er å gå for langt.

Hovedpoenget er at domstolene bør gis alle tilgjengelige virkemidler til å avvikle så mange saker som mulig innenfor forsvarlige rammer. Forskriftsforslaget er et godt og viktig virkemiddel for sivile saker. Vi må supplere med ytterligere virkemidler, og enutvidet adgang for domstolene til å beslutte skriftlig behandling bør vedtas så fort som mulig.