- Store underskudd for advokater som bare jobber på offentlig sats og stykkpris

Det svært kortfattede kapitlet om justispolitikk i Hurdalsplattformen inneholder mest om politi og straff, men det er i alle fall angitt ett kulepunkt som spesielt angår advokaters situasjon.

I dette punktet, som står på side 66 i dokumentet, heter det blant annet at at regjeringen vil redusere søksmålsrisikoen for særlig utsatte grupper. Det kunne like gjerne stått at utsatte grupper nå skal slippe å få kvalifisert bistand, hvis de må betale selv.

Arbeiderpartiets nyvalgte parlamentariske leder Rigmor Aasrud har tidligere tatt til orde for makspriser på advokattjenester, på utvalgte rettsområder. Det er grunn til å tro at budskapet er det samme i Hurdalsplattformen, selv om det er vagt formulert. Når det i samme punkt står at det skal bli enda lettere for domstolene å redusere urimelige salærkrav, styrkes antagelsen om at regjeringen vil de utsatte gruppenes advokatutgifter til livs.

Et A-, B- og C-lag av advokater

Maksprisene vil selvfølgelig hemme advokatenes mulighet til å kompensere for at offentlig salærsats er altfor lav til å gi reell inntjening.

Det er derfor betimelig å gi politikerne en realitetsorientering, før det sysles videre med tanker om prisreguleringer som først og fremst er egnet til å undergrave at utsatte grupper får nødvendig rettshjelp.

Det er liten tvil om at vi har et A-lag og et B-lag, samt kanskje også et C-lag av advokater i Norge. Advokater flest vet selvsagt at dette ikke nødvendigvis handler om faglig dyktighet eller om hvor vanskelige rettsområder advokatene arbeider på. Eksempelvis er skatterett og trygderett ganske sammenlignbare rettsområder juridisk sett og med hensyn til kompleksitet, men nokså ulike når det gjelder inntjeningsmuligheter.

A-laget har kunder med evne og vilje til å betale mer for tjenestene enn B-lagets kunder kan drømme om å være i stand til, og hos A-laget består det et mer naturlig forhold mellom sakens økonomiske betydning og hva som etter rettsøkonomiske prinsipper vil være forsvarlige kostnader.

Også store verdier innenfor trygderetten

Også for trygdeklienter kan saken dreie seg om store verdier, selv om dette kan være vanskelig å oppdage ved første øyekast. For eksempel vil en sak om uføretrygd for en 47 år gammel person dreie seg om tjue år med uføretrygd. Denne trygden vil med dagens G nominelt utgjøre mellom 4,8 og 8,4 millioner kroner, fordelt over 20 år.

En skattebesparelse i samme størrelsesorden vil typisk dreie seg om et skattegrunnlag på 20 millioner kroner eller mer.

Med dette som utgangspunkt, skulle det ikke være noe galt med betalingsviljen hos klienter som søker bistand i en uføresak. Problemet for dem er betalingsevnen, som påvirker prisene.

Prisen påvirkes av andelen fri rettshjelp-saker

Prisene på advokattjenester til egenbetalende klienter påvirkes også av andelen saker med fri rettshjelp i advokatens portefølje. Advokater som praktiserer innen trygderett eller andre områder som dekkes av fri rettshjelp, vil som følge av lav offentlig salærsats måtte kompensere for den svake inntjeningen i disse sakene, ved å operere med høyere priser til klienter som betaler selv.

Når staten over mange år har unnlatt å regulere opp offentlig salærsats i tråd med den generelle prisstigningen på varer og tjenester, går det altså ut over klienter som ikke kvalifiserer til fri rettshjelp. Denne sammenhengen tror jeg politikerne ofte glemmer.

La meg gi et grundig regneeksempel for å vise hvilken situasjon man faktisk befinner seg i her. Utgangspunktet får da være at spisskompetansen på trygderett naturlig nok befinner seg i folkerike områder med det største behovet for tjenestene, typisk i de større byene. Dette fører til at advokaten også har høyere leieutgifter enn allmennadvokater på mindre steder i Norge.

Advokat på trygdeområdet vs. saksbehandlerstilling i NAV

Det er naturlig å sammenligne lønnsforventningene til en advokat på trygdeområdet med lønnsnivået i høyere saksbehandlerstillinger i NAV. La oss da si at advokaten betinger seg en lønn på 600.000 kroner per år. Advokaten ønsker å avvikle fem uker ferie med 12 prosent feriepenger og 2 prosent pliktig pensjonsinnskudd. Dette medfører at lønn, feriepenger og pensjonsinnskudd til sammen koster 626.693 kroner per år, med tillegg av arbeidsgiveravgift.

Vedkommende advokat leier et kontor i Oslo, i et kontorfellesskap med tre andre advokater. Disse fire advokatene til sammen trenger for eksempel 150 kvadratmeter fordelt på fire kontorer, et spiserom, toaletter, en liten resepsjon med venterom, og et møterom.

Ifølge den seneste statistikken fra DNB Næringsmegling ligger prime rent på 4800 kroner per kvadratmeter i Oslo. La oss da si at kontorfellesskapet holder til i lokaler i Oslo sentrum som koster tjue prosent mindre enn dette – altså relativt nøkterne lokaler.

Les også: - Saken er ikke viktig nok, og velgere flest bryr seg ikke

– Rettshjelpssats ikke like viktig som dårlige tenner

Disse vil da koste 3840 kroner per kvadratmeter i året. Lokalene koster dermed årlig 576.000 kroner, med tillegg av fem prosent felleskostnader, totalt 604.800 kroner, eks. mva.

Fordelt på fire advokater betyr dette at advokaten i vårt eksempel har leiekostnader på 151.200 kroner i året, eks. mva.

Kontorkostnader

La oss videre si at advokatene i dette kontorfellesskapet deler på kostnader til kopimaskin og skanning, kontorrekvisita og utstyr. I tillegg kommer portoutgifter, da alt man sender til NAV som advokat, må sendes i posten. Videre abonnerer advokaten på Lovdata Pro og Gyldendal Rettsdata, som i regnestykket nedenfor benevnes som rettskilder.

Basert på kjennskap til markedsprisene på dette, kan vi legge til grunn at kopimaskinen koster 5000 kroner i måneden, at porto koster 1500 kroner i måneden og at rettskildene koster 25.000 kroner i året. La oss videre legge inn at rekvisita, herunder kopipapir, penner og skriveblokker, medfører en årlig kostnad på 5000 kroner.

Kontorkostnadene for denne advokaten vil etter dette utgjøre 108.000 kroner, eks. mva. per år.

Møbler og interiør

I tillegg til dette har advokaten anskaffet kontormøbler av nøktern standard for å innrede sitt kontor, og kontorfellene har gått sammen om å anskaffe møbler og interiør til fellesarealene. Advokatens egne kontormøbler kostet i sin tid 35.000 kroner for å sikre en noenlunde holdbar HMS-situasjon med hensyn til reguleringsmuligheter på stol og kontorpult, og nok plass i bokhyllene.

I tillegg har møbler og annet interiør i fellesarealene kostet kontorfellesskapet 100.000 kroner, slik at advokatens andel er 25.000 kroner.

Totale anskaffelseskostnader utgjør altså 60.000 kroner. Dersom alt dette skal nedskrives i løpet av åtte år, utgjør interiøret en årlig kostnad på kr 7500 kroner.

Mobil og data

Advokatens fremste arbeidsverktøy er datamaskinen og telefonen. Advokaten anskaffer en mobiltelefon til 6000 kroner som kan nedskrives over tre år, slik at årlig kostnad er 2000 kroner. Videre koster abonnementet 250 kroner per måned, slik at årlig kostnad er 3000 kroner for dette. Å ha en telefon koster altså 5000 kroner per år.

Advokaten har i tillegg anskaffet en PC til 12.000 kroner, som også nedskrives over tre år, slik at årlig kostnad 4000 kroner. Totalt utgjør kostnaden til telefon og PC altså 9000 kroner, eks. mva., per år.

På datamaskinen sin må advokaten ha installert Office 365, Adobe Acrobat DC og et fagsystem. Totalt betaler advokaten 16.000 kroner, eks. mva., per år for programvarelisenser.

Programvare og etterutdanning

I tillegg må advokaten ha en ekstern leverandør for å tilsikre nødvendig datasikkerhet for klientopplysninger, og dette koster kontorfellesskapet 150.000 kroner, eks. mva. per år. Advokatens andel utgjør da 37.500 kroner.

I tillegg må advokatene ha internett, og denne linjen koster kontorfellesskapet 1000 kroner eks. mva per måned. Advokatens andel per år er da 3000 kroner. Samlet kostnad til lisenser og IKT-drift utgjør etter dette 56.500 kroner, eks. mva. per år.

Les også:

Advokatforeningen vurderer aksjon for økt salærsats

Videre er advokaten underlagt et etterutdanningskrav på 80 timer over fem år. Det betyr at advokaten må gjennomføre to heldagskurs i året, til en kostnad av cirka 10.000 kroner pr. år.

Advokaten har også behov for å annonsere noe for sine tjenester. Til dette formålet abonnerer advokaten på en tjeneste som koster 7500 kroner i måneden, og som gir advokaten 25 henvendelser hvorav tre-fire blir til et oppdrag. Dette koster advokaten 90.000 kroner per år.

Deler sekretær

Advokaten er utover dette avhengig av noe sekretærhjelp, men de fire advokatene deler på kostnadene til en sekretær i hundre prosent stilling, som koster 410.000 kroner per år, inkludert feriepenger og pensjonsinnskudd.

Tillagt arbeidsgiveravgift utgjør kostnaden til sekretærhjelp 467.810 kroner per år, og advokatens andel av dette blir 116.953 kroner.

Utover dette er advokaten underlagt revisjonsplikt, som innebærer at det påløper kostnader til autorisert regnskapsfører og statsautorisert revisor. Basert på kjennskap til markedsprisene for dette, kan vi legge til grunn en kostnad per advokat på 75.000 kroner i året.

Tilsynsrådet og profesjonsansvarsforsikring

Advokaten har i tillegg plikt til å betale bidrag til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, og de fleste advokater er – med god grunn – medlemmer i Advokatforeningen.

Videre må advokaten ha profesjonsansvarsforsikring, som først og fremst tilbys via Advokatforeningen, og da til gunstig pris. Disse kostnadene utgjør med dagens satser totalt 17.325 kroner i året.

La oss da summere opp kostnadene advokaten i dette eksempelet har per år:

Inntekts-oversikt

Advokatens inntekter kommer av fakturerte timer. Ved siden av å utføre arbeid som advokaten kan fakturere noen for, må advokaten nedlegge tid i administrativt arbeid, faglig oppdatering og salgsarbeid knyttet til nye henvendelser.

Alt dette bruker advokaten for eksempel 15 timer i uken til, hvorav 12 timer brukes på de 25 henvendelsene advokaten mottar.

Dersom advokaten skal nøye seg med å arbeide 40 timer i uken i gjennomsnitt, betyr dette at vedkommende kan få betalt for 25 av timene. På grunn av at advokaten kan runde av tidsbruken oppover til nærmeste hele kvarter, vil advokaten imidlertid kunne fakturere for 30 timer i uken. I de 44 ukene per år advokaten arbeider, vil det medføre at inntektene kommer fra 1320 timer, som i utgangspunktet er fakturerbare.

Stykkpris: 7 timer pr. sak

Ettersom advokaten arbeider med trygderett og får for eksempel førti prosent av sine saker dekket ved fritt rettsråd, arbeider imidlertid advokaten på stykkpris til sju timer per sak i denne andelen av sakene.

Hvis advokaten bruker mindre enn fjorten timer, vil det ikke foreligge rett til utvidet rettsråd, altså å få dekket salæret etter medgått tid. Hvis advokaten regelmessig bruker mellom ti og tolv timer på en sak, som er ganske vanlig, betyr dette at advokaten gjennomsnittlig arbeider gratis i fire timer og får betalt for de andre sju timene.

I gjennomsnitt tjener advokatvirksomheten altså 690 kroner per time i den andelen av sakene som dekkes med fritt rettsråd. Hvis denne andelen er førti prosent, betyr dette at timelistene egentlig utgjør 528 timer, slik at denne inntekten utgjør 364.320 kroner, eks. mva. per år for advokatvirksomheten.

Dette betyr i sin tur at advokaten må utligne sine kostnader på de resterende 792 timene (60 prosent av 1320 timer) vedkommende kan ta betalt for.

Advokaten opplever imidlertid regelmessig at salærfastsettende organer mener det er brukt for mye tid, og advokaten må derfor budsjettere med at det bare er 600 fakturerte timer som faktisk blir dekket.

Fordeling av saker med fri sakførsel og egenbetalende klienter

Av disse 600 timene er det cirka halvparten som dekkes med fri sakførsel etter medgått tid i ankesaker for Trygderetten eller lagmannsrettene, mens den andre halvparten dekkes av egenbetalende klienter.

Den halvparten som dekkes med fri sakførsel, bringer advokatvirksomheten 325.500 kroner. Totale inntekter dekket med fri rettshjelp utgjør etter dette 689.820 kroner.

For at advokaten skal ha tilstrekkelig dekningsbidrag til å unngå underskudd, må advokaten etter dette dekke opp sine kostnader med utgangspunkt i at de resterende 300 timene skal bringe advokatvirksomheten 666.715 kroner.

Dette betyr at advokaten må ha en gjennomsnittlig timepris på 2222 kroner, eks. mva., for disse 300 timene for å unngå underskudd i virksomheten.

Reduserte inntekter må dekkes inn

Ettersom mange klienter har svært presset økonomi, vil advokatens kredittrisiko ligge høyere enn normalt. Risikoen kan stipuleres til cirka ti prosent, og advokaten må derfor sikre seg en gjennomsnittlig timepris fra egenbetalende klienter på 2450 kroner, eks. mva.

Les også: Advokatforeningen krevde 1560 kroner i salærsats for 2022, og overtid i helger.

Null økning i salærsatsen!

Klientenes pressede økonomi gjør imidlertid at ikke alle kan betale dette.

Advokaten velger derfor i 20 prosent av tilfellene å yte bistanden til offentlig salærsats, som klienten betaler. Dette medfører at advokaten må dekke opp de reduserte inntektene ved å øke timeprisene på de resterende oppdragene.

Advokaten må derfor betinge seg et salær på 2750 kroner, eks. mva., inkludert ti prosent kredittrisiko, for å unngå å gå med underskudd.

Dersom advokaten ønsker å ha en lønn på for eksempel 750.000 kroner per år, vil regnestykket ovenfor medføre at advokaten må ha en gjennomsnittlig timepris på 3100 kroner, eks. mva., i de oppdragene som ikke dekkes med fri rettshjelp.

Hvis advokaten også i dette tilfellet velger å yte bistand til offentlig salærsats i 20 prosent av tilfellene hvor klienten betaler selv, betyr det at de øvrige klientene må betale 3577 kroner, eks. mva. per time for at advokaten skal unngå å gå med underskudd.

Ingen egenbetalende klienter = Underskudd

La oss til slutt ta regnestykket på nytt, nå med utgangspunkt i at advokaten ikke har egenbetalende klienter i det hele tatt. I stedet får advokaten dekket 600 timer etter medgått tid, til offentlig salærsats – for eksempel i straffesaker, barnevernssaker og andre benefiserte saker. Denne inntekten utgjør da 651.000 kroner, eks. mva., per år.

De stykkprisede sakene utgjorde som vi så en inntekt på 364.320 kroner eks. mva per år. Advokatvirksomheten til denne advokaten vil da ha samlede inntekter på 1.015.320 kroner eks. mva. og samlede utgifter på 1.356.535 kroner eks. mva. per år.

Advokaten vil da gå med et underskudd på 341.215 kroner, og vil ende opp med en årslønn på 327.700 kroner, inkludert feriepenger.

Alternativene for advokaten er å jobbe mer enn førti timer i uken, droppe ferie eller simpelthen nøye seg med å tjene mindre enn nyutdannede jurister i NAV.

Resultatet av makspris

La oss nå si at regjeringen innfører makspriser, slik at ingen egenbetalende klienter i trygdesaker skal betale mer enn offentlig salærsats per time. Advokaten må da ta høyde for at det fortsatt foreligger en kredittrisiko i disse sakene, men den vil trolig være lavere, siden timeprisen er lavere.

Med en kredittrisiko på fem prosent, vil reell timepris være 1031 kroner, eks. mva.

Hvis vi beholder alle forutsetningene ovenfor, får advokaten dekket 888 timer til offentlig salærsats, som bringer advokatvirksomheten 963.480 kroner, eks. mva.

Advokaten skal da dekke opp resterende kostnader i virksomheten på 393.055 kroner til en gjennomsnittlig timepris på 1031 kroner. Dette betyr at advokaten må arbeide 381 fakturerbare timer for dette formålet.

Hvis vi legger til grunn at advokatens årsverk er 44 uker á 40 timer, er årsverket 1760 timer. Advokaten må imidlertid arbeide 2121 timer for å opprettholde en lønn på 600.000 kroner.

Det betyr at advokaten må arbeide tilsvarende en 121 prosent stilling for å oppnå dette lønnsnivået.

På kjøpet får advokaten stress, bekymringer, frister, daglige møter med menneskelige tragedier, vanskelige klienter, jevnlige trusler fra klienter om disiplinærklage hvis regningen ikke settes ned, og mye mer.

Advokaten har ingen fagforening som kan kreve at det skal gis noen lønnstillegg for dette – hun er jo sin egen arbeidsgiver. Faktisk har ikke advokatens bransjeorganisasjon engang forhandlingsrett med staten.