– Rettssaker er ingen søndagsskole

Med førti års fartstid som advokat har Berit Reiss-Andersen fått oppleve både større og mindre endringer i forventningene til hvordan advokater skal opptre og til hvordan de skal prate.

Like fullt er advokathverdagens karakter den samme som den alltid har vært: Den er preget av konflikt.

– Typisk vil jo selve premisset være at du har en motpart som er uenig med deg – at man må motsi, konfrontere og innimellom være hard i retorikken på en måte som for noen kan oppleves brutal. Vi står stadig i angrepsposisjon, og den vennlige og imøtekommende tonen som er vanlig å benytte i de fleste andre yrker, er ofte ikke naturlig her. Hverken rettssaker eller forhandlinger er noen søndagsskole.

For at advokater skal kunne leve i denne konstante konflikten over tid, så kreves det visse rammer, sier hun.

– I retten har vi prosessregler og uskrevne regler og kutymer som sier noe om hvordan vi skal oppføre oss. I rettssalen gjelder en overdreven høflighet, hvor språket er innredet etter en høflighetsform som ligger noen hakk over den som gjelder ellers i samfunnet. Vi starter dagen med å si «ærede rett», for eksempel, og forholder oss til dommeren som en opphøyet person.

– Tidligere var det også vanlig å omtale motparten som «ærede motpart», og øvrige aktører som «De». Da jeg begynte som advokat kunne jeg bli omtalt som «Fru Reiss-Andersen». Disse veldig formelle høflighetskravene er i tilbakegang – det ville jo vært veldig komisk om man skulle brukt «De» i dag, eller henvendt seg til en avisredaktør som «Høyst Ærverdige Redaktør».

Samtidig er det viktig at enkelte høflighetskrav beholdes, mener Reiss-Andersen, fordi det markerer at rettssalen ikke er et alminnelig rom.

– Innholdet krever høflighet

Det er nettopp fordi innholdet i det som fremlegges kan være så konfronterende, at formkrav må praktiseres, understreker hun.

– Det tar noe av brodden av det, opplever jeg.

Jo «verre» budskapet er, desto viktigere mener hun det er at man opptrer høflig og respektfullt.

– Vi kommer ikke bort fra at advokater med rette skal si og mene ting på vegne av klienter, som kan oppleves veldig belastende for motpart og andre berørte. Det kan for eksempel være en påstand om at du har gjort noe uriktig, eller en anklage om at du ikke er egnet som forelder. Det kan oppleves som en krenkelse, men tross alt er det jo advokatens jobb å si disse tingene. Et visst ubehag kommer man ikke fra, og nettopp derfor behøver ikke retorikken å være tøffere enn den må.

– Det er en dyp misforståelse at budskapet svekkes av at man som advokat opptrer hensynsfullt overfor motpart og motpartens advokat, tilføyer Reiss-Andersen.

LES OGSÅ: 

Forteller om utmattelsestaktikk og gjørmebryting mellom partenes advokater

Nøktern, men hensynsfull

Man kommer som regel langt med takt, tone og litt menneskelig innsikt, påpeker hun.

– Hvis man er forsvarer i en drapssak, for eksempel, og går hardt ut for å renvaske klienten, kan dette oppleves veldig usympatisk og blottet for empati for de pårørende på den andre siden.

Innimellom kan man derfor være tjent med å anvende et mer klinisk språk, forklarer hun.

– Se for deg en obduksjonsrapport: Den kan være brutal i den forstand at den beskriver døden på en nøktern og usminket måte, men den vil aldri være emosjonell eller personlig fordi den tross alt ikke sier noe om hvor forferdelig døden er. Hvis advokater også tenker litt mer slik, i alle fall i de mest sensitive sakene, vil det nok kunne være en smart måte å fjerne seg fra det emosjonelle på – og samtidig være hensynsfull.

Det er heller ingen grunn til å fremstå sint eller oppbragt overfor en kollega, bare fordi vedkommende har en annen posisjon i saken enn en selv, konstaterer Reiss-Andersen.

– Ikke bare er det uprofesjonelt – det er rett og slett barnslig.