– Vi må gjøre noe med sakskostnadene

Høye sakskostnader er et rettssikkerhetsproblem. Det er udiskutabelt. Jeg er imidlertid usikker på om det har gått opp for folk hvor stort problemet faktisk er. De færreste av oss havner i løpet av livet i en situasjon hvor det er aktuelt å gå til retten. Mange blir nok overrasket, eller snarere forferdet, når de skjønner hvor kostbart det kan bli.

Tilkjente sakskostnader i tingrettene var godt over hundre tusen kroner i en gjennomsnittssak mellom privatpersoner i 2018. Dette kommer i tillegg til egen advokatregning dersom man taper saken. Omtrent halvparten av sakene ankes, og en sak koster ofte minst like mye i lagmannsretten som i tingretten. Det er med andre ord svært sannsynlig å måtte ut med over en halv million kroner i sakskostnader dersom man taper saken sin i to instanser.

Nær dobling det siste tiåret

Da skal man være rimelig sikker i sin sak for å velge å la den løses i domstolene. Eventuelt ha råd til å tape. Det siste er det de aller færreste som har. Det er derfor ikke merkelig at saksinngangen i domstolene er synkende. Men hva skjer med et samfunn hvor store deler av befolkningen ikke har råd til å benytte seg av domstolene?

På mange områder, for eksempel i forvaltningsretten, kan det fort utvikles en lovstridig praksis i sakstyper som sjeldent eller aldri kommer til retten. Om uretten konsekvent går utover mennesker med begrensede ressurser, vil det innebære liten risiko å være på kant med loven for staten eller andre sterke parter.

Hvordan har vi kommet hit?

ADVOKATFORENINGEN VIL SETTE NED UTVALG FOR Å SENKE SAKSKOSTNADENE:

Sakskostnadene til himmels

Sakskostnadene justert for inflasjon har nesten doblet seg det siste tiåret. Det er nærliggende å tenke på advokaters timepriser når man hører slikt. Spørsmålet er om det er timeprisen som driver kostnadene i gjennomsnittssakene. Mye taler imot det. Timeprisene til advokater som jobber for privatklienter økte nemlig omtrent i takt med en gjennomsnittlig norsk årslønn fra 2009 til 2018. Når sakskostnadene i saker mellom privatpersoner økte nesten fire ganger så mye, må forklaringen ligge flere steder.

Skader rettssikkerheten

En gjennomsnittlig tvistesak brukte 39 prosent lengre tid i hovedforhandling i 2018 enn i 2009. Det er blitt flere vitner, flere sakkyndige og flere dokumenter som må leses opp. Mye tyder på at flertallet av saker som tar tre dager i Norge, ville brukt under én dag i våre naboland. Betyr det at rettsikkerheten er mye høyere i Norge? Ikke nødvendigvis. Det er ikke gitt at en lengre prosess er en bedre prosess. Muntlig gjennomgang av store mengder informasjon på siden av sakens kjerne, vil ikke nødvendigvis gjøre det lettere å komme til et godt resultat. En lengre prosess er imidlertid en dyrere prosess, for alle involverte.

Det kan virke krevende å få ned tidsbruken uten at det går på bekostning av rettsikkerheten. Det er lettere å legge til nye elementer, å la sakene bli mer omfattende – i rettsikkerhetens navn. Det skader ikke nødvendigvis i hver enkelt sak, men det skader rettsikkerheten på sikt når terskelen for å gå til retten øker.

Etterlyser aktiv saksstyring

Det er lett å mene at advokater har et ansvar her, og det har vi selvsagt. Hvor mange vitner som skal føres, hvor mange dokumenter som skal leses opp, er avgjørelser advokatene påvirker. Men en advokat vil alltid gjøre sitt ytterste for å fremme sin klients sak, og ser man at motparten har mulighet til å komme med et utall vitner og bevis, vil man oppleve et press for å imøtegå alt. Man blir fanget i et dokumentasjonskappløp. Også det strenge profesjonsansvaret kan gjøre at advokaten heller tar med ekstra bevis og anførsler, enn å la være, og risikere kritikk eller i verste fall krav fra egen klient i ettertid, hvis saken tapes. En del av advokatens ansvar er å stå imot slikt press, men det er ikke alltid like enkelt.

LES OGSÅ:

SV vil strupe advokatkostnader i sivile saker

Derfor trenger vi også mer aktivt sakstyrende domstoler. Det er lettere for advokatene å forsvare overfor egen klient at man må skjære bort unødvendig stoff, dersom det er retten som griper inn. Dommerne har i tvisteloven en stor verktøykasse for å effektivisere sakene, men den åpnes for sjeldent. Mye kunne avhjelpes om den ble åpnet oftere, men jeg tror at det uansett må skarpere lut til.

Vil sette ned utvalg

Hovedstyret i Advokatforeningen vil nå ta initiativ til å sette sammen et kompetent utvalg av våre medlemmer til å se nærmere på hvilke lovgivnings- og andre tiltak som kan bidra til å løse problemene. Da må alt må på bordet. Økt bruk av skriftlighet, en tilspisset ankeprosess med gjenbruk av forklaringer, standardisering av tidsbruk – vi må se på alt som kan tvinge fram mer rasjonelle prosesser.

Advokater som jobber for samfunnets svakeste har lenge vært vant til å jobbe på stykkpris. Hadde sakene tatt like lang tid dersom domstolene selv hadde stykkprisfinansiering over tilsvarende lest?

Tidsbruken må i alle fall ned. Det vil smerte, vi kommer til å krangle om virkemidlene, men vi har ikke råd til å la være, dersom vi vil ha domstoler som er relevante for alle. Det har vi ikke i dag.