Den avdøde gikk bort i november 2020 og etterlot seg tre livsarvinger. I flere år forut for dødsfallet benyttet avdøde seg av tjenester levert av et selskap som tilbød «erotiske tjenester».
I starten var bruken begrenset, men fra 1. januar til november 2020 overførte han til sammen rundt 12,7 millioner kroner til selskapet.
Selskapet drev et nettsted frem til det gikk konkurs i januar i år. Her ble kundene tilbudt erotiske tjenester via telefon, sms, mms og videosamtaler.
Styrelederen i selskapet hadde hatt tilknytning til virksomheten i over tjue år, først som konsulent, deretter som eier, daglig leder og styreleder. I 2020 var hun registrert som både eier og styreleder.
I 2021 anmeldte arvingene forholdet til politiet. Anmeldelsen var rettet mot selskapet, styrelederen og en krets av konsulenter, og gjaldt påstått grovt bedrageri. Etterforskningen pågår fortsatt.
Sakens parter
Arvingene (advokat Håkon Sætre Rasmussen i Advokatfirmaet Judicia) mot styrelederen (advokat Ingvild Opøien i Advokatfirmaet Opøien).
Dommer i saken var tingrettsdommer Ina Strømstad.
Saksnummer: TOSL-2024-72031
Parallelt tok arvingene ut stevning for Oslo tingrett med krav om erstatning in solidum fra selskapet og styrelederen.
Tingretten har nå konkludert med at dødsboet har krav på erstatning fra styrelederen som følge av overfakturering på 7.760.000 kroner (TOSL-2024-72031). Retten legger til grunn at hun har opptrådt uaktsomt og dermed er erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 17-1.
«Spillegalskap»
For retten gjorde arvingene det gjeldende at avdøde «trodde at selskapet tilbød en slags datingtjeneste hvor han kunne komme i kontakt med kvinner som hadde et gjensidig ønske om fysiske treff», og at dette var avdødes formål med korrespondansen.
Arvingene pekte på at avdøde var i en sårbar situasjon etter å ha blitt enkemann i desember 2019, at han var lett å påvirke og villede, og at den omfattende bruken av tjenestene kunne sammenlignes med en form for «spillegalskap».
«Hadde han visst at avtalene om treff ikke var reelle, ville han ikke betalt for tjenestene», ble det anført.
«Omfattende, uønsket og uoppfordret pågang»
Arvingene mente også at avdøde ble «utsatt for omfattende, uønsket, uoppfordret og/eller unødvendig pågang fra selskapet, for slik å skape kontaktpunkter som han kunne faktureres for, og på denne måten blåse opp kostnadene hans.».
Det ble dessuten fremhevet at den avdøde ble utsatt for overfakturering:
«[V]ed at han ble fakturert for tjenester han ikke hadde bestilt og som tydelig var uønsket av ham, ved at han ble fakturert for tjenester som skulle ha vært gratis, og/eller ved at kostnadene for tjenestene ble betydelig blåst opp.».
Styrelederen sto for signeringen med konsulentene, hun hadde direkte kontroll med vakter og innbetalinger og gjennomgikk logger. Konsulentene hadde beskrevet henne som «sjefen». Hun hadde også hatt direkte kontakt med avdøde.
Som følge av det ovenstående ble det anført at selskapet og styrelederen hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, jf. aksjeloven § 17-1 og alminnelige erstatningsrettslige regler.
To spørsmål
Retten tok utgangspunkt i aksjeloven § 17-1 første ledd, viste til at bestemmelsen er en særlig regulering av den alminnelige erstatningsrettslige culpanormen, og at aktsomhetsvurderingen har en objektiv og en subjektiv side: Det må foreligge brudd på en plikt, og det må i den forbindelse minst være utvist uaktsomhet.
Spørsmålet i saken var på denne bakgrunn om styrelederen forsettlig eller uaktsomt utnyttet en villfarelse hos avdøde som forledet ham til å betale for en tjeneste som ikke var reell, eller medvirket til dette.
Videre var det spørsmål om styrelederen forsettlig eller uaktsomt overfakturerte avdøde, eller medvirket til det. Denne vurderingen skulle vise seg å bli utslagsgivende.
- Handlet forsettlig
Ved sin vurdering av hvorvidt avdøde ble forledet, konkluderte retten etter en omfattende gjennomgang med at det var «klart mest sannsynlig at [avdøde] trodde at kommunikasjonen om treff var reell.». Det var ikke omtvistet at avtalene aldri ble noe av og at konsulentene ikke hadde intensjon om å treffe ham.
Videre mente retten at styrelederen hadde ansvar for villfarelsen. Det ble vist til at hun «var klar over at konsulentene gjorde avtaler om møter som kundene trodde var reelle», og at dette inkluderte avdøde:
«Han var selskapets største kunde, som i 2020 sto for omlag 80 % av omsetningen. Det er ikke omtvistet at hun av den grunn hadde direkte kontakt med ham. Hun inviterte ham på middag i oktober 2020, for å pleie kunderelasjonen og sikre seg at han var fornøyd. Hun hadde også noe epostkorrespondanse med ham i februar og mars 2020, der han fikk opplyst hva hun hadde fakturert ham.».
Retten mente på denne bakgrunn at styrelederens involvering i og kunnskap om kundehånderingen ble rammet av aksjeloven § 17-1. Hun var, ifølge tingretten, «fullt klar over hva konsulentene foretok seg og la til rette for dette. Dermed handlet hun forsettlig.».
Intet erstatningsrettslig vern
Ex officio tok retten imidlertid opp spørsmålet om det økonomiske tapet hadde erstatningsrettslig vern. Spørsmålet var ikke reist av partene.
Bevisførselen viste blant annet seksualiserte meldingstråder, pornografisk bildemateriale og omfattende kontakt, herunder tusenvis av telefonsamtaler. Vitneforklaringer fra tre tidligere konsulenter underbygget inntrykket av at den avdøde ønsket å betale for sex.
Retten vurderte det derfor som mest sannsynlig at avdødes intensjon med kommunikasjonen og avtalene var å kjøpe seksuelle tjenester, hvilket er straffbart etter straffeloven § 316.
Dessuten er «en avtale om kjøp og salg av seksuelle tjenester [...] en kontrakt som strider mot ærbarhet», ifølge retten. Og når partenes rettigheter ikke hadde rettslig vern, og den ene partens forhold i tillegg var straffbart, ville det etter rettens oppfatning være «liten sammenheng i lovgivningen om sexkjøperen allikevel skulle være vernet gjennom erstatningsrettslige regler.».
Retten kom på denne bakgrunn til at avdødes tap ikke hadde erstatningsrettslig vern.
Overfakturering?
Oslo tingrett måtte så ta stilling til sakens andre spørsmål: Om avdøde ble overfakturert.
Retten mente at bevisbyrden i saken var snudd fra det rettslige utgangspunktet om at det er den som krever det rettsstiftende eller rettsendrende alternativet som har bevisbyrden.
Retten fant at faktureringssystemet i virksomheten var lite transparent og i stor grad bygde på meldinger fra konsulentene om kontaktens omfang.
Det forelå ingen spesifiserte fakturaer, og retten hadde begrenset dokumentasjon å vurdere i så måte. Etter å ha gjennomgått meldinger, samtaler og annet medieinnhold, anslo retten den faktiske verdien av leverte tjenester til om lag tre millioner kroner.
Styrelederen klarte ikke å sannsynliggjøre at avdøde ikke ble overfakturert.
Retten konkluderte dermed med at avdøde ble overfakturert, og fastsatte dette beløpet skjønnsmessig til 9,7 millioner kroner. Etter fradrag for foreldet beløp, ble overfaktureringen satt til 7.760.000 kroner.
Ble kjent erstatningsansvarlig
Tingretten kom videre til at styrelederen var erstatningsansvarlig for overfaktureringen. Det ble vist til at hun hadde inngående kjennskap til faktureringsrutinene og prissettingen, samt at hun selv oppga detaljerte beløp for ulike tjenestetyper.
Selv om styrelederen ikke sto for selve faktureringen, visste hun at avdøde var selskapets klart største kunde, og at han ble belastet millionbeløp:
«Når [avdøde] alene sto for om lag 80 % av omsetningen og ble fakturert for ekstraordinære beløp, burde det ha blinket en varsellampe hos [styrelederen]. Retten mener hun som daglig leder og styreleder burde ha sørget for en kontroll med faktureringen av ham.».
Unnlatelsen var på denne bakgrunn uaktsom. Dermed medvirket styrelederen til overfaktureringen, og ble kjent erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 17-1.
Tapet sto i direkte årsakssammenheng med den skadevoldende handlingen, og styrelederen ble dømt til å betale 7.760.000 kroner i erstatning til den avdødes arvinger.
Styrelederen ble også dømt til å betale de tre arvingenes sakskostnader på 697.000 kroner.
Dommen kan leses i sin helhet her.
