– Tiltalte frifinnes, men stemples som forbryter

I 1997 ble fetteren i Birgitte Tengs-saken frifunnet for drapet på sin kusine, men likevel dømt til å betale 100.000 kroner i erstatning til hennes foreldre.

Kravet ble senere ettergitt, men dommen er ikke opphevet.

I begynnelsen av september innkalte politiet fetteren og hans advokat Arvid Sjødin til et møte. Der ble det klart at fetteren basert på DNA-bevis er utelukket fra etterforskningen i sin helhet.

Etter dagens straffeprosesslov kan tiltalte i straffesaker bli frikjent for straff, men samtidig bli dømt til å betale erstatning til fornærmede dersom det er klar sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har begått den skadevoldende handlingen.

Oppstår nye tragedier

– Det er ingen tvil om at dette utfordrer uskyldspresumsjonen som både er nedfelt i Grunnloven § 96 andre ledd og i EMK artikkel 6. Ut fra høyesterettspraksis og rettspraksis etter EMD, kreves det at man i begrunnelsen for å idømme erstatning, ikke tilskriver vedkommende straffeskyld. Det er klart at dette er en øvelse som for publikum fremstår som uforståelig, sier Halvard Helle.

Han er partner i Schjødt, og leder Advokatforeningens lovutvalg for straffeprosess og strafferett.

Katrine Holter, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, synes rettstilstanden er problematisk.

«Vi vet hvem den skyldige er, vi kan bare ikke bevise det», mener hun er det etterlatte budskapet for alle som ikke er jurister.

– Noe av det verste som kan skje et menneske, er jo at en nærstående person blir angrepet og drept. Og det er nettopp det forkastelige ved denne handlingen, som også gjør at det oppstår en ny tragedie hvis rettssystemet knytter feil gjerningsperson til ugjerningen, understreker Holter.

Foreslo ny ordning

I 2016 foreslo straffeprosesslovutvalget å innføre et ensrettingsprinsipp, der frifinnelse i straffespørsmålet automatisk skulle lede til frifinnelse i erstatningsspørsmålet.

Les mer om Tengs-saken:

– Med dagens ankesilingssystem ville fetterens anke i Tengs-saken mest sannsynlig blitt nektet fremmet

– Som et kompenserende element for å ivareta hensynet til fornærmede, foreslo utvalget at det skulle opprettes en statlig garantiordning for fornærmedes erstatningskrav i tilfelle frifinnelse. Dermed ville staten betale erstatningskravet som tiltalte skulle dekket i tilfelle domfellelse. På denne måten ville man i større grad ha vært i stand til å tilfredsstille hensyn på begge sider, påpeker Helle.

Forslaget møtte likevel kritikk fra flere hold, og er foreløpig ikke videreført.

Han har inntrykk av at den økonomiske belastningen en slik garantiordning ville medført for staten, var en del av begrunnelsen for å legge forslaget på is.

– Det er svært uheldig at Justisdepartementet i 2016 ikke grep den anledningen man hadde til å endre ordningen. Økonomisk sett ville nok dette ha spilt svært liten rolle. Beløpene vil stort sett vært så små at de ville stått i et klart misforhold til betydningen av de prinsippene som settes i spill i hver eneste sak der dette skjer. Det gjør alltid sterkt inntrykk når en tiltalt som er frifunnet for straff, likevel blir stemplet som en forbryter på grunn av erstatningskravet, sier Helle.

Erstatningsgaranti ved frifinnelse

Straffeprosesslovutvalgets forslag hadde enkelte krevende sider, mener Katrine Holter.

– Lovutvalget antydet at retten skulle kunne unnta fornærmedes krav på erstatning, i tilfeller der det var klart at fornærmede har løyet om det straffbare forholdet. Dette unntaket mener jeg er det mest problematiske med forslaget, sier Holter.

– Hvis retten får adgang til å unnta erstatningen fordi de tror at fornærmede lyver, så åpner man for spekulasjoner om skyld i de tilfellene erstatningen ikke blir unntatt. For å hindre at gjerningspersonen klistres til handlingen, må fornærmede få en absolutt garanti på erstatning i tilfeller der tiltalte frifinnes. Da kan det ikke trekkes noen videre konklusjoner av erstatningen enn at det ble tatt ut en tiltale i en sak der retten ikke fant grunnlag for å domfelle, forklarer hun.

Holter er klar over at dette kan føre til tilfeller der fornærmede får erstatning fra staten på bakgrunn av falske anklager. Dette mener hun at vi allerede har en løsning for.

– I saker der det kan bevises ut over enhver rimelig tvil at fornærmede har løyet, så kan påtalemyndigheten ta ut en ny tiltale mot fornærmede. Staten bør kunne kreve erstatningen tilbake hvis fornærmede blir dømt i den nye straffesaken, understreker hun.