Når forsoning kan være til skade

Et samtykke til ungdomsstraff innebærer nemlig en forpliktelse om at lovbryteren må si ja til å møte fornærmede. Målet er at partene skal snakke sammen, og om mulig forsones.

Gjenopprettende møter i straffesaker har gode intensjoner, men ved seksuallovbrudd mener jeg de er faglig og etisk problematisk, ettersom ny belastning for offeret kan være stor.

Kognitive forvrengninger

Forskning på unge som har begått seksuelle overgrep viser at erkjennelse og ansvar ikke er noe en kan forvente uten videre.

I en rapport av Anja Kruse ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, fant hun at unge har vansker med å se sitt ansvar, de rettferdiggjør, bagatelliserer, og minimerer det som har hendt. Dette er relativt vanlig, og noe alle som jobber med ungdom må være klar over.

Min erfaring med unge i kriminalomsorgen er langt på vei de samme. Å endre kognitive forvrengninger kan være en lang og vond prosess, og ikke noe som skjer gjennom et samtykke til ungdomsstraff alene.

LES OGSÅ:

- Når barn dør i fengsel – hvilket ansvar har vi som samfunn?

- Kritisk til samtykkekravet

Å avklare forventninger til et forsonende møte er krevende. Der ungdommen ikke tilstår, har Høyesterett uttalt at det da må avklares om vedkommende går med på at en eventuell dom blir grunnlaget i møtet med offeret. Dersom ungdommen nekter, settes muligheten for ungdomsstraff i fare, noe som kan bety fengsel. Som med det kan bidra til falske tilståelser og uklare samtykker.

Professor i strafferett, Morten Holmboe, har flere ganger uttalt seg kritisk til samtykkekravet. Det samme har strafferettsforsker Ingun Fornes. Jeg er helt enig, og særlig til kravet om gjenopprettende møter ved seksuallovbrudd.

En regelendring må på plass til vern for offeret, men også mindreårige mot uriktige tilståelser. Selv om de færreste unge gjør samme lovbrudd på nytt, vurderes det langt viktigere å få på plass tiltak i straffen som kan hindre at det skjer igjen. Det er ingen selvfølge, men bør bli det.