I midten av juni i fjor var klager kalt inn til å vitne mot sin egen bror i en foreldretvist.
Åtte måneder senere, og seks uker før hovedforhandling, mottok klager et fem sider langt brev fra brorens advokat med advarsel om at hun kom til å bli politianmeldt for å ha forklart seg uriktig overfor tingretten og den rettsoppnevnte sakkyndige.
Brevet inneholdt både henvisning til straffeloven, samt flere sitater fra rettens gjengivelse av klagers forklaring, i tillegg til en rekke dokumenter unntatt offentlighet.
«(Advokatens klient) forstår ikke hvorfor du har valgt å forklare deg for retten og til den sakkyndige, slik du har gjort. Det har påført alle betydelig smerte og lidelse. Det er hans ønske at du revurderer dine handlinger», står det avslutningsvis i brevet.
Klager mener brevet var et forsøk på å påvirke henne som vitne, mens advokaten hevder at varselet ble sendt på vegne av klienten.
- Kunne ikke oppfattes som annet enn en trussel
Klager har i hovedsak anført at det som fremkommer av brevet er feil, og at hun fastholdt sin forklaring under hovedforhandlingen.
Hun mener også at dersom broren ønsket å politianmelde henne, kunne han selv ha varslet om dette i en tekstmelding eller på epost.
«Oppregningen av påstått straffbare handlinger og oppfordringen om å «revurdere» disse, kunne ikke oppfattes som annet enn en trussel, med den hensikt å skremme henne og påvirke vitneforklaringen», heter det i Disiplinærnemndens gjengivelse av klagen.
Klager mener samtidig at advokaten har brutt taushetsplikten ved å dele dokumenter unntatt offentlighet, samt at det var uetisk av innklagede å kontakte henne direkte.
Mener hensikten ikke var å påvirke klager
Advokaten hevder på sin side at klager ikke har rettslig klageinteresse fordi hun aldri har blitt representert av innklagede selv, eller på noe vis er part i den aktuelle saken.
Advokaten anfører videre at brevet ble sendt på vegne av klienten, som altså er klagers bror, og at advokaten har krav på ikke å bli identifisert med nettopp klientens standpunkt.
Ei heller er taushetsplikten brutt fordi det var klienten selv som ønsket at dokumentene skulle sendes med brevet, mener den innklagede advokaten.
«Hensikten med brevet var ikke å påvirke klager som vitne, hun hadde allerede avgitt forklaring i retten. Da varselet ble sendt, var det ikke klart at hun skulle vitne på ny», hevder advokaten i tilsvaret.
Nemnden: Klager har rettslig klageinteresse som vitne
Innledningsvis i sin vurdering, drøfter Disiplinærnemnden klagers rettslige klageinteresse, og påpeker at selv om den som hovedregel tilfaller advokaters klienter, avhenger den likevel av klagers anførsler.
Etter nemndens syn, gjelder klagen opptreden i strid med Regler for god advokatskikk punkt 1.2 og punkt 1.3.
«Begge de nevnte bestemmelser skal også ivareta tilliten til advokater og rettssystemet generelt. Advokatens brev var stilet til klager, det omhandlet klagers vitneforklaring i rettssak hvor advokaten representerte en av partene, og brevet inneholder sterke beskyldninger knyttet til klagers forklaring», står det i beslutningen.
Nemnden konkluderer etter dette med at vitnet har rettslig klageinteresse.
Reagerer på utformingen av brevet
I sin vurdering av selve brevet, legger Disiplinærnemnden vekt på at advokaten «(...) må ha romslige grenser for sin opptreden og ytringsfrihet for å ivareta klientens interesser», men at advokatens uttalelser likevel må være nødvendige for å ivareta de nevnte interessene eller for å belyse en sak.
«I dette ligger det en aktsomhetsplikt, og det følger av disiplinærpraksis at advokaten ikke skal komme med uttalelser som er grove eller personlig krenkende», skriver nemnden, og understreker at advokaten, i slike tilfeller, må gjøre egne undersøkelser eller la det klart fremgå at det er klientens standpunkt som formidles.
Hvis formålet med brevet var å sende vitnet en advarsel, stiller nemnden seg uforstående til måten det ble utformet på.
«Det fremstår å ligge utenfor et slikt formål når det avslutningsvis fremsettes et ønske om at klager «revurderer (sine) handlinger». Handlingene det var referert til i brevet, var vitneforklaringen og forklaringen til den sakkyndige. Ettersom forklaringene allerede var avgitt og en ny vitneforklaring kunne være forestående, var det nærliggende å lese dette som en anmodning om ikke å gi den samme forklaringen igjen.»
Konkluderer i klagers favør
Selv om brevet er formidlet til klager på vegne av klienten, må det vises varsomhet i utformingen, mener Disiplinærnmenden og viser til at straffelovens § 157 om motarbeiding av rettsvesenet og påvirkning av aktører også gjelder i sivile saker.
«Når advokaten uttaler at klientens formål med brevet var å varsle klager i forkant av anmeldelsen, må dette enten bygge på utsagn fra klienten eller antakelser om klientens formål. Uansett fremstår et alternativt – og i så fall klanderverdig – motiv nærliggende, bedømt ut fra formuleringene i brevet.
Men uansett motiv, er spørsmålet hvordan brevet naturlig måtte oppfattes. Disiplinærnemnden har forståelse for at klager oppfattet brevet som et forsøk på å få henne til å endre forklaring, under trussel om politianmeldelse for forklaringen hun hadde gitt. Etter nemndens oppfatning måtte det være påregnelig at brevet kunne bli forstått slik, og at det kunne være belastende.»
Disiplinærnemnden konkluderer med at advokaten har opptrådt i strid med RGA punkt 1.2 og 1.3, og ila advokaten en irettesettelse. Advokaten ble frifunnet i spørsmålet om brudd på taushetsplikten.
Hele beslutningen kan leses her!
