– Krevende bistandssaker blir tapsprosjekter

Hun er advokat og partner i Advokatfirmaet AGA i Bodø, og fast bistandsadvokat for Salten og Lofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Som bistandsadvokat arbeider hun under nokså like vilkår som forsvarerne ellers, med samme salærsats, halvt reisesalær og en stykkprisordning med store praktiske utfordringer.

– Bistandsadvokatene har faktisk en enda lavere stykkpris i hovedforhandling enn forsvarerne. Arbeidsinnsatsen i retten er selvfølgelig mer krevende for dem enn for oss, men også vi bruker masse tid på klientoppfølging i forkant av hovedforhandling som ikke gir seg utslag andre steder enn på timelistene våre, forklarer Hammervik.

Les også:

Tar pause i ansettelsen av fullmektiger

– Kontaktes døgnet rundt

Særlig i krevende saker, og to-tre dagers hovedforhandlinger, opplever hun at satsen til tider er så lav at det hele blir et tapsprosjekt.

– I familievoldssaker kan bistandsoppdraget typisk omfatte både en mor og barn som ikke har noen interessekonflikt, men som likevel har behov for separate samtaler og tett oppfølging hver for seg. Samlet blir tidsbruken ofte mer enn det stykkprisen gir oss betalt for. Stykkprisen er dessuten den samme, enten bistandsadvokaten har en eller flere fornærmede i en sak. Dette i motsetning til forsvarere som nesten aldri bistår mer enn en klient i hver sak.

Mangelen på ordnet arbeidstid for klientoppfølging er en av de store utfordringene i salærdebatten, mener hun.

– Fornærmede i straffesaker har ofte opplevd et traume, og behovet for å stille spørsmål om politiets arbeid, erstatningskrav, prosessen eller spille inn tematikk til etterforskningen kan melde seg til alle døgnets tider. Likevel honoreres vi etter samme sats uansett hvor mange timer vi har jobbet, på hvilke dager og hva klokka er.

– Håpløst å skulle jobbe på reise

Også halveringen av reisesalæret har fått hard medfart i debatten, og særlig i distriktene er dette blitt pekt på som et merkbart problem.

– Nordland er et langt fylke, og det er lange avstander mellom byene og domstolene. Jeg opplever det som fullstendig håpløst at tanken bak halveringen er at man skal kunne utføre arbeidsoppgaver på reisen. Ofte kjører man bil, og kan i høyden ta telefoner. På flyreiser sitter man så tett opp i andre at man i realiteten kan lese i boka til passasjeren i setet foran.

Hammervik trekker også frem et eksempel fra forsvarerhverdagen til en av kollegaene på kontoret:

– I forbindelse med et bevisopptak som foregikk drøye to timers kjøring fra Bodø, hadde både aktor, dommer og forsvarer samme reisevei. De to statsansatte fikk betalt for en normal arbeidsdag, inkludert kjøretiden. Alle kjørte i egen bil i til sammen fire timer, men forsvarer fikk kun betalt for to timers reisevei. Ofte har man i slike situasjoner også klient med i bilen, og av den grunn er det uaktuelt å ta telefoner knyttet til andre saker for å fylle opp den fakturerbare tiden som staten ved et pennestrøk har tatt fra oss, forteller hun.

– Ikke rettsstaten verdig

Noe av det som provoserer henne mest, er politikernes manglende vilje til å tilrettelegge for en åpen dialog med advokatene.

– I mitt hode er det selvsagt at advokatene skal ha en forhandlingsrett. Alle sammenliknbare yrkesgrupper med tanke på utdanningsnivå og ansvar har jo det. Hvordan skal man ellers kunne utveksle erfaringer eller få forståelse hos lovgiver og beslutningstakere?

– Den eneste forpliktelsen vi ber om er jo at partene årlig setter seg ned og prater sammen, så det at forhandlingsretten sitter så langt inne hos politikerne, synes jeg ikke er rettsstaten verdig, rett og slett. Vi smykker oss med en rettshjelpsordning som i praksis fungerer dårlig.

Har du fått med deg denne?

Mot kanten av stupet