Mot kanten av stupet

Jeg ble overveldet av fascinasjon og avmakt da jeg leste at den offentlige salærsatsen ble foreslått uendret i 2022. Fascinasjon, fordi den avtroppende regjeringen fremstår grenseløs i sin ignoranse overfor den arbeidshverdag som tusenvis av advokater våkner opp til hver bidige dag.

En arbeidshverdag som er gjennomsyret av dugnadsarbeid, men som likevel utgjør ryggraden i rettsstaten og rettssikkerheten for de som trenger oss mest.

Er det virkelig mulig at det kan være slik? At den bærende årsak til kvaliteten på dagens rettssikkerhet i Norge skyldes dugnadsarbeid? Det skal vi se nærmere på.

Og følelsen av avmakt? Den skyldes at vi advokater, både individuelt og som kollektivt fellesskap, er fullstendig forhindret fra å gjøre noe med saken. Vi er hverken ansatt av staten eller gitt forhandlingsrett om våre betingelser.

- Bortglemt salderingspost

Vårt honorar avhenger av en en bortglemt salderingspost i statsbudsjettet – nemlig den «offentlige salærsatsen» – som politikerne hvert år og foran hvert valg vurderer som fullstendig irrelevant for den partipolitiske oppslutningen.

Men hva er det egentlig saken handler om, spør du? Advokater har jo en timelønn på 1085 kroner! Vil dere advokater som tjener så godt og har så mye, virkelig ha enda mer?

Ola Nordmann, nå skal du høre, så kan du velge senere om du ønsker å stille meg det samme spørsmålet på nytt.

Saken handler dypest sett om rettssikkerhet – for deg, din familie, dine venner, dine medborgere, skyldige og uskyldige, psykisk syke, narkomane, reiseregnings-juksende politikere, leger, lærere, vaskedamen fra Litauen, alle som på et eller annet tidspunkt i en rettsstat verdig får den rettslige bistanden de har krav på.

- Gratisdugnad holder liv i rettsstaten

Saken handler om å unngå en ny Nav-skandale med milliarder i unødige kostnader for staten, om at LAR-pasienter ikke skal drives til galskap og selvdrap etter gjentatte møter med en kompromissløs velferdsstat, om at homofile Ali fra Iran ikke skal bli beskyldt for å lyve om sin legning og bli sendt til galgedøden i hjemlandet sitt.

Saken handler om at dagens rettshjelpsordning ikke er bærekraftig, og at dagens advokatstand jobber på en utrettelig og evigvarende gratisdugnad for å holde liv i rettsstaten Norge.

I det følgende skal jeg forsøke å avlive noen myter om advokaters inntjening, og samtidig synliggjøre hvilke menneskelige kostnader vi betaler – uten å bli kompensert for det økonomisk.

Ring, ring!

Telefonen er på lydløs, men vibrasjonen vekker meg likevel kl. 07.24. Det er en ny klienthenvendelse fra tvangsinnlagte Arne. Han tar kontakt for å si at han ikke klarer livet mer, at han får feil medisiner, at stemmene i veggen blir verre for hver dag, at han vil utskrives fra sykehuset – Arne trenger rettslig bistand. Jeg snakker oppmuntrende med ham, spør om han nylig er tvangsinnlagt, noe han bekrefter.

Jeg kontakter psykiater på avdelingen, hører om det finnes alternativer til antipsykotisk medisinering, snakker litt om hvilke diagnoser Arne har, om det er noen voldshistorikk, om han har familie som er mulig å kontakte, jeg får bekreftet at Arne nettopp er innskrevet på avdelingen.

Kl. 09.05 kommer jeg til sykehuset for å møte Arne, må vente litt, vise legitimasjon, det er litt kluss å finne frem til riktig avdeling, Arne sitt navn blir ikke funnet av resepsjonisten. Jeg møter Arne på rommet hans på sperret avdeling, det stinker urin, avføring er smurt på veggen over sengen hans, snus ligger strødd over hele gulvet, Arne sitter halvnaken i en skitten underbukse, han er i svært dårlig forfatning både psykisk og fysisk, stirrer konsekvent i veggen mens hodet hans rister nevrotisk.

Ikke krav på advokatbistand

Jeg spør en sykepleier på avdelingen om jeg kan få vedtaket om tvangsinnleggelse, venter litt, hun kommer tilbake og sier at Arne har vært tvangsinnlagt en god stund. Han har bare blitt nylig overført til sikkerhetsavdelingen, men saken hans ble rettskraftig avgjort i tingretten for halvannen måned siden.

Flott, tenker jeg – det betyr selvfølgelig at Arne ikke har krav på fri rettshjelp. For en tabbe av meg! Men likevel ikke? Både Arne og psykiateren bekreftet at han akkurat hadde blitt innskrevet på avdeling. Jaja, men heldigvis har advokater en timelønn på 1085 kroner? Nei, selvfølgelig ikke. Det er ingen som kommer til å betale for dette besøket, og Arne har ikke krav på advokatbistand.

Trygdebedrageridømte Kari

Kl. 10.23 er jeg tilbake på kontoret. Ser at jeg har fått brev fra domstolen med varsel om salærnedsettelse etter hovedforhandling i en sak der Kari ble dømt for trygdebedrageri.

Før saken kom opp i retten oversendte Kari en stor mengde bilag, kvitteringer, bankutskrifter, korrespondanse med ulike personer, alt mulig som skulle bevise hennes uskyld. I tillegg til dette ringte Kari meg konstant, hun ønsket å høre min vurdering av bilagene, om jeg jobbet med saken hennes, om jeg kunne ringe fastlegen hennes for å overtale ham til å sykmelde henne, om jeg kunne låne henne penger til strømregninga, om at hun vurderte å ta sitt eget liv hvis ingen hjalp henne snart.

Kari bestemte seg imidlertid for å kaste kortene sine raskt etter at sakens dommere ankom rettslokalet. Kari erkjente like så godt straffskyld for alle tiltaleposter, og det som skulle bli to fulle rettsdager ble isteden tre timer.

Jeg hadde jobbet minst 30 timer i denne saken, i alle fall hvis man medregner alle samtaler, SMS-er og eposter siden tiltalen ble tatt ut for fire måneder siden. Etter mitt eget skjønn reduserte jeg imidlertid kravet til 19 timer, fordi deler av medgått tid ikke hadde noen direkte sammenheng med straffesaken til Kari.

- Skulle fått klienten til å tilstå tidligere!

Mitt store problem, og som domstolen høflig og raust minnet meg på, er at hovedforhandlinger på tre timer ifølge gjeldende regelverk bare honoreres med «opptil åtte ganger den offentlige salærsats».

Men jeg hadde jo tross alt jobbet minimum 19 timer i saken, og ba derfor ydmykt domstolen om å få honorar for alle 19 timer. Det kommer imidlertid ikke på tale, sier domstolen i denne saken. Du kunne unngått merarbeidet hvis du hadde fått klienten din til å tilstå på et tidligere tidspunkt! Timelønn i straffesaken? 456 kroner.

Kl. 11.30 er jeg ferdig med klagen til domstolen vedrørende salærnedsettelsen. Timelønn på 1085 kroner? Nei, man får selvfølgelig ikke salær av staten for å skrive en klage til staten om nedsatt salær.

Maks tre timer for støtteskriv til anker

Lunsj til 12.00 og jeg setter i gang med anke over straffedom der Geir er dømt til ni måneder i fengsel for en rekke volds- og narkotikaforbrytelser. Jeg har en ganske lang samtale med Geir, går gjennom dommen på 24 sider, drøfter ulike faktiske og rettslige ankegrunner, skriver anken på cirka åtte sider.

Kl. 18.07 er jeg ferdig med anken, hatt noen pauser, avklart med samboer at jeg blir sen fra jobb, det har vært litt styr med vår nyfødte, men det går bra sier hun. Jeg fører seks timer på saken, men jeg vet jo at gjeldende regelverk maksimalt honorerer advokater for inntil tre timer for utforming av støtteskriv til anker. Timelønn på 1085 kroner? Nei, 542,5 kroner.

Hvorfor brukte jeg ikke bare tre timer eller mindre på anken for å få maksimal timelønn, spør du?

Bare omfanget av arbeidet viser at tre timer ikke kan være nok tid. Dessuten er jeg forpliktet til å «yte forsvarlig rettslig bistand», og sjansen for å miste Geir som klient er stor hvis jeg ikke gjør en god jobb. Slik du ser det – hadde jeg her noe annet valg enn å jobbe på dugnad til jobben var gjort?

0 kroner i timelønn

Kl. 18.08 ser jeg i innboksen min at det har hopet seg opp med e-posthenvendelser i løpet av dagen, noen er sure fordi jeg ikke har tatt kontakt. En klient trenger ny BPA og bistand overfor kommunen, en annen trenger nødhjelp og sosialstønad, en er fra Advokatforeningen med varsel om at jeg ikke har tatt nok kurstimer for kompetanseheving i år, flere er henvendelser fra nye klienter som lurer på om jeg har ledig kapasitet til å påta meg nye oppdrag, noen er fra advokatfullmektiger som spør om jeg kan lese over og gi tilbakemelding på arbeidet deres – det haster! Frist for anketilsvar er i dag!

Kl. 19.47 har jeg besvart de fleste henvendelser, gjort en del brannslukking, ganske sliten, men hei – sånn går no dagan! Timelønn? 0 kroner, selvfølgelig. Eller, eh nei, jeg kan kanskje føre et kvarter på den ene samtalen der - la oss si 90 kroner i timelønn.

Kl. 21.00 er jeg ferdig med samtale med Lene som har fyllekjørt og skal møte i retten kl. 12.00 neste dag. Jeg har ikke fått oppnevning på statens bekostning, men Lene betaler privat 5000 kroner for bistanden. Jeg har egentlig bedt om minimum 10.000 for oppdraget, men siden Lene er minstepensjonist blir det for dyrt for henne. La gå, tenker jeg, hun er en riktig trivelig dame.

13-14 timer på jobb, omsetning på cirka 4000 kroner

Gjennomgang av politidokumenter, samtale med klient, samtale med hennes fastlege, forberedelse av spørsmål og prosedyre, reise til og fra domstolen og hovedforhandling vil ta minst åtte timer. Timelønn? 625 kroner.

Denne dagen har jeg vært på jobb i 13-14 timer og hatt omsetning på cirka 4000 kroner. Timelønn? 285 kroner.

Tror du fortsatt at offentlig salærsats og advokaters «timelønn» er det samme? Hadde jeg doblet effektiviteten min denne dagen ville jeg hatt en timelønn på 570 kroner. Ville det vært mulig uten å redusere kvaliteten på arbeidet mitt?

Ifølge Advokatforeningen kan man legge til grunn at cirka femti prosent av salærsatsen går til advokatens lønn. Hvor mye lønn får da en advokat som har en gjennomsnittlig timepris på 285 eller 570 kroner? Tja, en gjennomsnittlig norsk årslønn hvis man jobber 8-12 timer om dagen.

Offentlig salærsats er med andre ord ikke advokaters timelønn, kjære Ola og Kari Nordmann, som for tiden raljerer i kommentarfeltene om vår uendelige grådighet. At vi våger å true med streik!

Salærsatsen, som illustrert over, er jevnt over begrenset til et lavere, ofte vesentlig lavere, timeantall enn det vi faktisk jobber i en sak dersom vi ønsker å gjøre et forsvarlig stykke arbeid for våre klienter.

Et kommende generasjonsskifte?

Jeg undrer meg selvfølgelig over om en slik arbeidshverdag kan rettferdiggjøres. Er det tilstrekkelig givende for oss advokater å stå som eneforsørgere av kvaliteten på den norske rettssikkerheten – pustende og pesende året rundt – i en kontinuerlig runddans av dugnadsarbeid?

Det fremstår i så måte særdeles fristende å fortsette karrieren i staten. Jeg blir varm av å se for meg 37,5 timer i uka, overtidsgodtgjørelse, ferier, avspasering, forutsigbarhet, trygghet, uendelig mye mer tid med min nyfødte sønn og til familieliv. Hva venter jeg egentlig på?

Samtidig har jeg flere stående tilbud fra andre advokatfirmaer som ikke jobber med fri rettshjelp. Kanskje jeg skal fortsette karrieren der, og tredoble lønnen min med like mye eller mindre arbeidstid? Hva venter jeg egentlig på?

Når jeg skriver at vi nærmer oss «kanten av stupet» og står overfor et generasjonsskifte, handler det om at dagens unge har større krav og forventinger til fritid og velferd enn våre tidligere generasjoner advokater. De mest kjente advokatene innenfor fri rettshjelp i dag er bautaer og tungvektere med lang erfaring, og deres yrke og fritid er fullstendig sammenfiltret. Hvor lenge er det til de pensjonerer seg, og hvem gir de stafettpinnen til når de takker for seg?

A-, B- og C-lag

Dette er et svært alvorlig og betimelig spørsmål, og mitt svar til både den av- og påtroppende regjering er at dagens rettshjelpsordning er så kritisk svak at A-laget av advokater som takker for seg i tiden som kommer først vil bli erstattet med et B-lag, og deretter et C-lag.

Måten advokater innenfor fri rettshjelp blir utnyttet på fremstår med dagens ordning som en treffsikker avskrekkingsstrategi overfor de nyutdannede jurister som nå er i ferd med å bestemme seg for videre karrierevei. Det kan vel egentlig bare legges til grunn at staten nå er den største pådriveren for at mennesker med krav på fri rettshjelp utelukkende skal bistås av de faglig svakeste advokatene.

Kjære jusstudenter og nyutdannede jurister – blir dere ikke fristet til å velge en karrierevei som advokater innenfor fri rettshjelp når dere leser denne kronikken?

Arbeidsmiljøloven og fri rettshjelp

La oss gå videre til noe annet som også er høyst problematisk med dagens fri rettshjelp-ordning.

Som daglig leder i et advokatfirma med tjue ansatte er jeg naturligvis forpliktet til å innrette arbeidsplassen og arbeidshverdagen etter arbeidsmiljøloven og annen relevant lovgivning. Samtidig er jeg forpliktet til å organisere virksomheten slik at inntjeningen er god nok til å utbetale lønn til de ansatte, arbeidsgiveravgift, husleie og en svært lang rekke av andre driftskostnader.

Etter å ha beskrevet ovenfor hvordan en vanlig arbeidshverdag kan se ut for en advokat eller advokatfullmektig, er jeg av åpenbare grunner i tvil om det er mulig for et advokatfirma innenfor fri rettshjelp å drive lønnsomt uten at blant annet overtidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven brytes med minst tjue i stil.

To uakseptable onder

Dagens ordning med fri rettshjelp er faktisk så svakt utformet at jeg som arbeidsgiver må velge mellom to uakseptable onder.

Ønsker staten å opprettholde dagens fallitterklæring av en rettshjelpsordning, der unge og lovende advokatfullmektiger må brennes ut for å være lønnsomme?

Hvordan ønsker staten at jeg som arbeidsgiver skal vekte og balansere trivsel, kompetanseheving og inntjening for en advokatfullmektig?

Hvor mye tid mener staten at en prinsipal, som allerede er overarbeidet med sin egen portefølje, skal sette av til sin advokatfullmektig?

Forsvarlige, konstruktive og bærekraftige svar på ovennevnte spørsmål er dessverre uforenlige med dagens offentlige salærsats og dermed lønnsomheten for et advokatfirma innenfor fri rettshjelp.

Jeg og andre arbeidsgivere innenfor fri rettshjelp kan selvfølgelig innrette oss slik fremover at vi konsekvent unngår å ansette advokatfullmektiger. Det hadde gjort mitt eget arbeid lettere, og det ville spart meg for mange bekymringer og fortvilelse knyttet til våre unge lovende.

Men hva skjer, kjære av- og påtroppende regjering, dersom vi slutter å ansette advokatfullmektiger? Det ville selvfølgelig ha medført katastrofale konsekvenser for rettspleien i Norge gjennom uthuling og kollaps av rettshjelpstilbudet for de som trenger oss mest.

Fallitterklæringen

Den observante leser vil sikkert allerede ha latt seg sjokkere over denne kronikken, når det allerede har fremkommet i media at regjeringsadvokaten, domstolene og politiet får omfattende tilskudd i de foreslåtte budsjetter.

Jaså, så staten foreslår å øke midlene til domstolene slik at flere saker kan avvikles i helgene? Dette oppleves som en vanvittig hån for oss som ikke får ekstra betalt for hverken kvelds- eller helgearbeid.

Jaså, så staten foreslår å gi regjeringsadvokaten et vesentlig lønnshopp? Dette er dypt problematisk på flere måter. For det første fordi man skyver makten og ressursene ytterligere i favør av staten. For det andre fordi det sier noe om hva staten anser som nødvendig betaling for å kunne motta adekvat rettslig bistand i en sak. Har ikke Arne, Geir, Kari og Line krav på adekvat rettslig bistand?

Realnedgang i salæret

Staten forteller oss advokater at vi ikke engang fortjener å en opprettholdelse av salæret vi mottar i dag. Vi tildeles en realnedgang i salæret – tilsvarende inflasjonsprosenten – og får en anerkjennelse like behagelig som pasientværelset til ovennevnte Arne.

Jeg spør den nye regjeringen når dere nå skal ta stilling til offentlig salærsats for 2022: Tror dere at dagens dugnadsadvokater innenfor fri rettshjelp vil fortsette å bære rettsstaten Norge på ryggen i all fremtid? Jeg kan forsikre dere om at svaret er nei.