Helland føyer seg inn i rekken av «hjelpere» som forhåndsprosederer og tar stor plass i medienes spalter, skriver innleggsforfatteren.
Illustrasjonsfoto: BrAt_PiKaChU, Istock
Baneheia-saken: - Pårørendes rettssikkerhet lite ivaretatt
- Jeg går ikke til angrep på advokat Sjødin. Jeg stiller noen kritiske spørsmål sett fra ofrenes side, skriver advokat Anders Folkman i dette svarinnlegget til talsperson for Viggo Kristiansen, Terje Helland.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Helland hevder at jeg kommer med «grove» angrep på Viggo Kristiansens advokat, Arvid Sjødin. Dernest at jeg skjuler mine koblinger til Stine Sofies Stiftelse og de etterlatte etter ofrene i saken.
Annonse
Videre at mitt resonnement tilsier at saker aldri gjør gjenopptas. Til sist kommer Helland med en rekke forhold han mener rettferdiggjør gjenopptakelse av saken og frifinnelse av Kristiansen.
Min påstand om at Sjødin i dag relanserer tidligere uomtvistede forhold som nettopp omtvistede, kan jeg vanskelig finne å være «grove» karakteristikker. Man skulle tro Helland hadde hardere hud enn som så.
- Angriper ikke
Jeg går ikke til angrep på advokat Sjødin. Jeg stiller noen kritiske spørsmål sett fra ofrenes side. Det må Helland tåle uten at man går til personangrep.
Hvis min uttalelse: «Viggo Kristiansens advokat, Arvid Sjødin, har god nytte av at de fleste av oss husker dårlig, og fyller hukommelsen vår med nye historier og bilder» er nedsettende karakteristikker, bør kanskje Helland konferere med Sjødin?
Med hensyn til uttalelsen om: «Folkman forsøker å tegne et dystert bilde av Sjødin som en advokat som utnytter systemet» henviser jeg Helland til alminnelig folkeskikk og norsk grammatikk. Alternativet er å relatere påstanden til mitt innlegg.
- Min sympati går til de som mistet sine barn
At jeg har hatt noen saker for Stine Sofies Stiftelse, kunne jeg markert. Dette er imidlertid ikke til hinder for å gi en uhildet mening av sakens tilstand fra ofrenes perspektiv, snarere tvert imot.
Jeg har ikke noe problem med å understreke at min sympati i saken går til de som mistet sine barn. Deres rettsikkerhet er lite hensyntatt.
At jeg bevist eller ubevisst - det er ikke helt klart hva Helland impliserer - er mot gjenopptakelse i det hele, faller på sin egen urimelighet. Dette er imidlertid ikke en sak som er opp til vurdering for første gang, den har blitt kjørt i tre rettsinstanser og blitt vurdert i seks kommisjonsmøter.
Helland føyer seg inn i rekken av «hjelpere» som forhåndsprosederer og tar stor plass i medienes spalter. Mitt fokus er på ofrene og den rekke av beslutninger saken er belagt med.
Å ha det i bakhodet gir forhåpentligvis balanse i en debatt som lenge har vært tabloid.