Nylig avsa Høyesterett dom under dissens 3-2 i en sak som gjaldt krav om oppreisningserstatning etter sovevoldtekt, der både skadevolder og skadelidte var barn på hendelsestidspunktet.
Flertallet konkluderte med at det normerte oppreisningsbeløpet på 2G, som vanligvis gjelder ved voldtekt, bare er et veiledende utgangspunkt, og at oppreisningsbeløpet måtte bli fastsatt etter en konkret vurdering med hensyn til at begge var barn.
Gjentatte overgrep uten samtykke
Bakgrunnen for saken er en sovevoldtekt som fant sted i november 2021.
Den tiltalte gutten var 15 år og ni måneder da han fikk besøk av fornærmede - en 16 år og fire måneder gammel jente, omkring klokken 04:00. De hadde tidligere på kvelden vært på samme fest, og var begge påvirket av alkohol.
Jenta dro hjem etter festen var avsluttet, men ønsket ikke å avslutte kvelden. Hun kontaktet derfor tiltalte med forespørsel om å komme på besøk. Gutten var først avvisende, før han til slutt sa ja til at hun fikk komme. Til stede var også en tredje person, som på det tidspunktet sov i tiltaltes seng.
Det er uenighet mellom tiltalte og fornærmede om hva som skjedde etter dette. Ifølge fornærmede sa tiltalte at han skulle sove på sofaen. Imidlertid våknet hun på et tidspunkt av at han var i sengen med henne og at han hadde fingrene inne i skjeden hennes. Hun trakk seg unna, dyttet bort hånden hans og sa nei.
Hun husker at han sluttet og at hun sovnet igjen. Senere våknet hun igjen og oppdaget at han lå oppå henne mens hun lå på magen. Han spurte om han fikk lov, men hun svarte nei og sa at hun hadde klamydia. Han svarte at det ikke gjorde noe. Hun sa igjen nei, dyttet ham unna og la seg på siden med hodet mot veggen. Hun sovnet igjen, mens tiltalte lå på siden bak henne.
Senere våknet fornærmede av at hun merket at tiltalte førte penisen sin inn i skjeden hennes. Hun opplevde at han beveget seg inn og ut i opptil ti sekunder før hun klarte å trekke seg vekk. Deretter snudde hun seg mot tiltalte og sovnet igjen.
Lagmannsretten: Sakens alvor tilsier 2G
Ved Sogn og Fjordane tingrett ble gutten dømt til ungdomsstraff med en gjennomføringstid på to år. Ved avgjørelsen av det sivile kravet tok tingretten utgangspunkt i den veiledende normen for voldtekt på to ganger folketrygdens grunnbeløp, som på domstidspunktet var på 210.000 kroner.
Tingretten reduserte likevel beløpet til 150.000 kroner, etter å ha vektlagt guttens unge alder og økonomiske situasjon.
Gutten anket dommen til Gulating lagmannsrett, over bevisdømmelsen under skyldspørsmålet og det sivile kravet.
I motsetning til tingretten, kom lagmannsretten til at det ikke var grunnlag til å fravike normen på 2G på grunn av sakens alvor, og landet derfor på en erstatningssum på 220.000 kroner.
Gutten anket avgjørelsen av det sivile kravet til Høyesterett. Han anførte at oppreisningsbeløpet måtte settes ned til om lag førti prosent av hensyn til alder, særlig sårbarhet og manglende økonomisk evne.
Jenta hevdet på sin side at det ikke var grunnlag til å sette ned oppreisningsbeløpet som lagmannsretten tilkjente, og at utgangspunktet for utmålingen måtte være den fastsatte normen på 2G.
«Barnets beste» tillegges stor vekt
Spørsmålet for Høyesterett var hvilket oppreisningsansvar «det finnes
rimelig» at gutten skal dekke etter skadeserstatningsloven § 1-1 om barns ansvar.
Det følger av bestemmelsen at «barn og ungdom under 18 år plikter å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers».
Førstvoterende Remen la til grunn at skadevolder som er barn, kan dømmes til å betale oppreisningserstatning til skadelidte når vilkårene etter skadeerstatningsloven §3-5 ellers er oppfylt.
«Ved
fastsettelsen av oppreisningsbeløpets størrelse tas utgangspunkt i skadeserstatningsloven
§ 1-1. Hensynet til barnets beste skal tillegges stor vekt ved utmålingen, men vil ikke nødvendigvis være avgjørende. Hvilken betydning det skal få for utmålingen av
oppreisningserstatningen at skadevolder eller skadelidte, eventuelt begge to, er barn, beror
på en konkret vurdering med utgangspunkt i de momentene som § 1-1 angir», skriver Remen.
Det ble lagt til grunn at vilkårene for å idømme oppreisningserstatning utvilsomt forelå. Spørsmålet for Høyesterett var likevel hvor stort ansvar det er rimelig å pålegge tiltalte etter §1-1 «under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers».
- Seksti prosent av 2G er rimelig
«Normen for oppreisningserstatning ved voldtekt er som nevnt 2G. Med det grunnbeløpet
som gjelder på domstidspunktet, 118.620 kroner, utgjør det normerte beløpet etter
avrunding 240.000 kroner. Som nevnt er normen utformet med tanke på at skadevolder og
skadelidte er voksne mennesker, og jeg understreker at beløpet derfor er et utgangspunkt», skriver førstvoterende.
Etter en samlet vurdering konkluderer Remen med at oppreisningsbeløpet settes til 160.000 kroner - nesten seksti prosent av det en voksen ville måtte betale.
«Dette resultatet representerer etter mitt syn en rimelig avveining av de kryssende
hensynene. B får et betydelig beløp som reflekterer den belastningen som handlingen har
påført henne, slik at reparasjonshensynet er ivaretatt», følger det videre av flertallets konklusjon.
«Og selv om beløpet er redusert av hensyn til As alder og økonomi, ivaretas hensynene bak oppreisningserstatningen. Beløpet
er også stort nok til å gi tilstrekkelig uttrykk for samfunnets kritikk».
Kine Steinsvik og Ingvald Falch sluttet seg til Remens konklusjon.
Dissens: - Hensynet til skadelidte må tillegges betydelig vekt
Knut H. Kallerud kom til et annet resultat, og mente det ikke er grunnlag for å redusere skadevolderens oppreisningsansvar. Wilhelm Matheson sluttet seg til annenvoterendes konklusjon.
Ifølge mindretallet er hensynene som begrunner normering av erstatningssummen for voksne skadevoldere, like relevante i de tilfellene hvor den erstatningsansvarlige er mindreårig.
«I alle fall som et utgangspunkt er det
vanskelig å godta at den som har vært utsatt for et seksuelt overgrep får lavere erstatning
utelukkende fordi overgriperen er mindreårig. Nettopp usikkerhet knyttet til
skadevirkningene ved slike krenkelser, og til skadevolderens økonomiske evne, tilsier
varsomhet med å differensiere det normerte oppreisningsnivået etter overgriperens alder», skriver Kallerud i dissensen.
Mindretallet er videre uenig i at så ung alder som 15 år
og ni måneder i seg selv tilsier redusert erstatningsansvar.
«Samlet sett er det etter mitt skjønn rimelig at As oppreisningsansvar settes til samme beløp
som ellers etter voldtekt. Selv om et slikt ansvar vil være tyngende for ham, er vi på et felt
der hensynet til skadelidte må tillegges betydelig vekt; ikke minst fordi hun er mindreårig», skriver Kallerud.
Les dommen i sin helhet her.
