- Uklarheter om hvitvasking er uholdbart

Medlem av Advokatlovutvalget, advokat Jeppe Normann, slipper katta ut av sekken i Advokatbladet. Han gjennomgår rettskildebildet når det gjelder hvitvaskingslovens anvendelsesområde og konkluderer – ganske oppsiktsvekkende – med at lovens rapporteringsplikt ikke gjelder for «egentlig advokatvirksomhet». Hensikten med loven bortfaller for all praktisk advokatvirksomhet om denne forståelse legges til grunn.

Vi er enige i at en slik uenighet er uholdbar og krever en rask avklaring. Ballen ligger imidlertid hos lovgiver. Normanns argumentasjon krever dog en kommentar.

Advokatene har i praksis vært ansett som omfattet av regelverket siden hvitvaskingsloven av 2003 ble vedtatt. Etter vel 16 år med hvitvaskingslov konkluderer Normann med at regelverket likevel ikke omfatter advokaters daglige virke. Det til tross for at gjeldende hvitvaskingslov stort sett er en videreføring av det samme regelverket som ble vedtatt i loven av 2003 og i loven av 2009.

I NOU 2016: 27, pkt. 6.5.3.3.2, setter Hvitvaskingslovutvalget likhetstegn mellom bevisforbudet i straffeprosessloven og unntaket for advokatenes rapporteringsplikt etter hvitvaskingsregelverket. I utredningen på s. 119, begrunnes det på følgende måte:

Mener Tilsynsrådet har uholdbare rettsoppfatninger og truer advokater

«Ut fra sammenhengen i rettssystemet er det ikke naturlig at rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven gjør større inngrep i vernet av kommunikasjon mellom advokat og klient, enn det som kan gjøres i straffeprosessen.»

Vi tror Jeppe Normann tar feil når han forbeholdsløst forutsetter at denne konklusjonen er riktig. Etter vårt syn er det spesielt to faktorer som gjør utvalgets forståelse tvilsom.

For det første: Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 2010 s. 1638, som Normann hovedsakelig synes å lene seg på, handler om rekkevidden av advokatens taushetsplikt, ikke om rekkevidden av unntak fra rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven § 26 tredje ledd. Det er snakk om to ulike bestemmelser, som ivaretar to ulike hensyn. Kjennelsen kan derfor ikke tas til inntekt for at rekkevidden av bevisforbudet og unntaket fra rapporteringsplikten skal være sammenfallende.

Forløpet for Høyesteretts avgjørelse i 2010 var at et advokatfirma var blitt pålagt å utlevere informasjon til Økokrim om tre pengeoverføringer. Advokatfirmaet argumenterte for at bevisforbudet var til hinder for at de utleverte denne informasjonen, og begrunnet det med at «hensynet til å bekjempe alvorlig kriminalitet ivaretas av rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven, som også gjelder for advokater» (avsnitt 14).

I avsnitt 38 uttaler Høyesterett:

«Viktige unntak fra advokaters taushetsplikt er gjort i regler i hvitvaskingsloven om rapporteringsplikt om mistenkelige transaksjoner, se § 18 første ledd, jf. § 4 andre ledd nr. 3. Advokater har likevel ikke plikt til å rapportere om forhold som «de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens rettsstilling, eller ... før, under eller etter en rettssak, når de forhold opplysningene omhandler har direkte tilknytning til rettstvisten», se § 18 andre ledd.»

Den tilsvarende bestemmelsen, i en litt endret ordlyd, er nå i ny lov § 26 (3), uten at hverken utvalget eller lovgiver mente å endre det rettslige innholdet. Det blir et paradoks om Normanns syn skal legges til grunn, slik at unntaket blir hovedregelen. Konsekvensen blir at rapporteringsplikten avvikles for all praktisk advokatvirksomhet. Dersom det skal settes likhetstegn mellom bevisforbudet etter straffeprosessloven og unntaket fra rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven, svekkes muligheten for å få bekjempet alvorlig kriminalitet.

For det andre fremstår Hvitvaskingslovutvalgets vurdering av gjeldende rett som mangelfull. Utvalget har forutsatt en radikalt ny måte å forstå regelverket på, samtidig som man unnlater å vurdere om denne tolkningen harmonerer med Norges internasjonale forpliktelser, slik de er kommet til uttrykk i hvitvaskingsdirektivene og FATFs anbefalinger. I Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) – da det ble bestemt at hvitvaskingsloven skulle gjelde for advokater – presiserte departementet at et vidtgående unntak fra rapporteringsplikten neppe ville være i samsvar med direktivet (s. 59). Hvordan det stikk motsatte syn plutselig er blitt gangbar mynt, fremstår for oss som en gåte.

Tilsynsrådet og Advokatforeningen
på kollisjonskurs

Vi registrerer i denne forbindelse at veilederen som Sveriges Advokatsamfund har utgitt legger til grunn en ganske annen rekkevidde av unntaket fra rapporteringsplikten, enn den Hvitvaskingsutvalget og Normann gjør. Her kan vi blant annet lese følgende (s. 45):

«Det bör understrykas att bedömning av en klients rättsliga situation inte är synonymt med rådgivning. All rådgivning undantas inte från rapporteringsplikten, inte ens all juridisk rådgivning. Finansiell rådgivning eller allmänt hållen juridisk rådgivning som inte utgör en bedömning av klientens rättsliga situation omfattas normalt inte av undantaget. Detsamma gäller självfallet om advokaten känner till eller har skäl att tro att klienten begär rådgivning i penningtvätts- eller terrorismfinansieringssyfte.»

Selv om vi ikke deler Jeppe Normanns vurdering av lovens rekkevidde, har han rett i sitt syn på den naturlige konsekvensen av Hvitvaskingslovutvalgets regelforståelse. Den vil innebære at advokatene i praksis ikke har noen rapporteringsplikt etter hvitvaskingsloven. Dersom rapporteringsplikten ikke gjelder for «egentlig advokatvirksomhet» er det fint lite igjen. Hvis advokatene ikke har noe å rapportere, virker det lite meningsfullt å pålegge dem å innføre kostbare og ressurskrevende systemer for rutiner og internkontroll.

Normann fortjener honnør for sitt opplysningsarbeid. I motsetning til Hvitvaskingslovutvalget, er han helt klar på konsekvensene av en bestemt måte å forstå regelverket. Vi antar også at Justis- og beredskapsdepartementet, Finansdepartementet og FATF har behov for å få klarhet i dette.

Også Tilsynsrådet har lagt ned et betydelig arbeid når det gjelder å informere advokatstanden om hvordan den skal forholde seg til hvitvaskingsregelverket. Uklarheter når det gjelder forståelsen av regelverket på et så sentralt område – hvorvidt loven faktisk gjelder for advokaters virksomhet eller ikke – er selvsagt uholdbare. Vi håper derfor Finansdepartementet kan avklare og oppklare eventuelle misforståelser når det gjelder rekkevidden av unntaket fra rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven § 26 tredje ledd.