Juridisk kompetansesvikt i kriminalomsorgen

For ett år siden ble vi i Jussbuss ringt opp av en fortvilet ung mann i fengsel. Han var utelukket fra fellesskap med de andre innsatte og hadde blitt plassert i en isolasjonscelle på sin fjerde uke.

De første to ukene satt han isolert fordi de ansatte skulle oppklare en hendelse som fant sted i fengselet. De to neste ukene satt han isolert fordi det ikke var mulig å finne en celle med plass til ham.

Det var altså ikke den innsattes atferd som var grunn til at han ble innesperret alene i en trang celle opptil 23 timer i døgnet, men treghet og plassmangel fra fengselets side.

På vegne av den innsatte klagde vi på behandlingen fra fengselet. Rundene som fulgte, tydeliggjorde en skremmende og åpenbar mangel på juridisk kompetanse i Kriminalomsorgen.

- Fantes ikke hjemmel

I klagen var hovedargumentet vårt at det ikke fantes rettslig hjemmel til å drive langvarig isolasjon på grunn av forhold på Kriminalomsorgens side.

Fengselets jurister støttet seg til en bestemmelse i straffegjennomføringsloven som åpner for utelukkelse fra fellesskap av innsatte dersom «bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold gjør det påkrevet».

Vi anførte at «påkrevet» må bety at bestemmelsen bare kan anvendes i akutte situasjoner, og at isolasjonen skal avsluttes så fort den akutte situasjonen er over.

For å støtte opp vår forståelse, siterte vi direkte fra lovproposisjonen, hvor det skrives rett frem at «som eksempel nevnes tilfelle hvor akutte forhold som branntilløp, bygningsmessige skader, reparasjonsarbeider eller personalmangel gjør hel eller delvis utelukkelse nødvendig».

- Må være akutte forhold

Vi siterte også Kriminalomsorgens egne retningslinjer for tolkning av straffegjennomføringsloven.

Der står det svart på hvitt at for at bestemmelsen skal kunne få anvendelse «må de bygnings- eller bemanningsmessige forhold være akutte (brann, skader eller uforutsett personalmangel)».

Presentert med dette, trenger man ikke å være jurist for å forstå at isolasjon på dette grunnlaget har et svært snevert anvendelsesområde som sjelden vil kunne vare over spesielt lang tid.

Man skulle i hvert fall tro at Kriminalomsorgens jurister vet at ordlyd, lovforarbeider, og ikke minst deres egne retningslinjer står sentralt når det gjelder å tolke lovbestemmelser, men den gang ei.

I klagerundene som fulgte, ble klagen vår først behandlet og avvist av fengselet som hadde fattet vedtaket. Deretter gikk det videre til regionens jurister, som også avviste klagen vår.

- Sivilombudet mener praksisen er ulovlig

Klagen endte til slutt hos Sivilombudet, som i mai i år la til grunn samme lovforståelse som Jussbuss og konkluderte – ikke overraskende – med at «fengselet ser ut til å ha hatt en ulovlig praksis, som må endres».

Sivilombudet fant også at isolasjon på dette grunnlaget hadde vært en langvarig og relativt utbredt praksis i det aktuelle fengselet.

Klagen vår ble altså behandlet i to av Kriminalomsorgens instanser, der jurister ble presentert med nøyaktig det samme som Sivilombudet. Likevel ble det avvist.

Dette kan bare bety to ting: Enten har Kriminalomsorgen store kunnskapshull når det gjelder grunnleggende juridisk metode, eller så har de tolket loven på en måte som er lojal til fengslene heller enn til lovgivers vilje, i tro om at de kan komme unna med det.

Hva som er verst, er ikke lett å si.

- Kriminalomsorgen må styrke kompetansen

De siste årene har skandaler i Kriminalomsorgen kommet på løpende bånd.

Blant annet har Høyesterett avdekket ulovlige nakenvisitasjoner og Sivilombudet har uttalt at telefonrutiner i fengslene er i strid med menneskerettighetene.

Medisinen for den skandaliserte kriminalomsorgen virker klar: Kriminalomsorgen må ansette bedre jurister, eller så må man styrke kompetansen hos de som allerede jobber der.