Skoghøy-saken er anket til Høyesterett

I januar konkluderte Borgarting lagmannsrett med at Jens Edvin Skoghøy i desember 2022 hadde gode holdepunkter i faktum for at han hadde blitt forgiftet, at han samlet hadde god grunn til å gå ut med uttalelser om dette i media og han var i aktsom god tro med hensyn til det som gjorde uttalelsene berettiget. 

Domstolen fant at ekskonas anke med klar sannsynlighetsovervekt ikke ville føre fram, og anken ble nektet fremmet, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd.

Nå opplyser Borgarting at beslutningen ble anket på fristens siste dag av Skoghøys tidligere kones advokat, Linnéa Tereza Karlberg. Det betyr at Høyesteretts ankeutvalg skal se på saken, jf. tvisteloven § 30-1 andre ledd. 

Lagmannsrettens beslutning kan bare ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Lagmannsrettens bevisbedømmelse eller rettsanvendelse kan ikke prøves. Hvis det ikke er anført noe som kan prøves, vil anken bli avvist.

En annen relevant bestemmelse er tvisteloven § 30-5, som innebærer at ankeutvalget kan nekte anken fremmet dersom den ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves. Paragraf 30-5 praktiseres som en silingsbestemmelse, og over tid ligger andelen av anker over kjennelser og beslutninger som nektes fremmet på over førti prosent.

Passerer anken gjennom dette nåløyet, vil ankeutvalget prøve anken. Da er det to mulige utfall. 

Det første er at ankeutvalget forkaster anken ved såkalt forenklet kjennelse etter tvisteloven § 30-9 andre ledd. Vilkåret er da at ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem. 

Det andre mulige utfallet er at ankeutvalget avsier en begrunnet avgjørelse.

Habilitetsproblematikk? 

Jens Edvin Skoghøy har selv vært dommer i Høyesterett, noe som kan reise spørsmål om habilitet blant hans tidligere kolleger og øvrige dommere. 

Av de 21 fungerende dommerne som for tiden sitter i Høyesterett, er 17 av disse tidligere kolleger av Skoghøy. Dommerne Thom Arne Hellerslia, Are Stenvik, Eyvin Sivertsen og Christian Lund er kommet til etter hans avgang. 

Etter domstolloven § 108 kan ingen være dommer når det foreligger særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet.

Videre er det antatt at domstolene, innen rimelige grenser, kan praktisere såkalt «habilitetsforsiktighet», altså interne tildelingsregler som kan være strengere enn det som følger av domstolloven § 108. 

Tilfeldighetsprinsipp

I Høyesterett skjer både saksfordelingen og dommersammensetningen i utgangspunktet etter et tilfeldighetsprinsipp. Året deles inn i ni tablåer, der dommerne veksler mellom å sitte i avdeling og i ankeutvalget.

Ankeutvalget består av fem dommere, men hver sak behandles av tre dommere. Hvem som settes på den enkelte sak, bestemmes automatisk gjennom et digitalt rulleringssystem.

Ankeutvalget settes opp for fem uker av gangen, og fordelingen av dommere gjøres for hele kalenderåret i høstterminen året før. Men etter at ankeutvalgene er satt opp, vil det kunne skje endringer i sammensetningen. Som tidligere lagmann Anders Bøhn påpeker i merknad til LH-2024-173609, kan tildelingen av saker i domstolene i utgangspunktet endres uformelt underveis, blant annet ved inhabilitetslignende forhold. 

En annen variant er at det gjøres mer formelt. Eksempelvis ble 15 av 20 høyesterettsdommere kjent inhabile etter domstolloven § 108 i 2016 i en sak som gjaldt den årlige reguleringen av en pensjonert stortingsrepresentants alderspensjon, jf. HR-2016-106-A.

De inhabile dommernes pensjonsordning hadde en reguleringsbestemmelse som tilsvarte stortingsrepresentantenes ordning, og dommen ville derfor kunne få betydning for deres pensjonsutbetalinger. 

De gjenværende fem dommerne var imidlertid ikke omfattet av samme pensjonsordning, og ble ikke kjent inhabile. At avgjørelsen kunne få en viss fremtidig betydning for dommerkollegene til de fem, var ikke egnet til å svekke tilliten til deres upartiskhet. De fem ble dermed satt til å behandle saken i avdeling. 

- Kollegiale forhold medfører ikke uten videre inhabilitet

Professor Ørnulf Øyen ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen har bred kompetanse innen sivilprosess og er blant annet medlem av Forskergruppen for sivilprosess og konfliktløsning. Han ønsker ikke å uttale seg spesifikt om Skoghøy-saken, men kommer gjerne med generelle betraktninger om hvorvidt kollegiale bånd kan reise spørsmål om habilitet.

- Det skal det mye til for at et nåværende, tidligere eller fremtidig kollegialt forhold mellom dommere leder til inhabilitet hos en dommer. Det klare utgangspunktet er at kollegiale forhold mellom dommere ikke i seg selv leder til inhabilitet. Dette har Høyesterett understreket i en rekke avgjørelser, for eksempel Rt. 2003 side 1588 avsnitt 9, sier han.

I 2003-kjennelsen ble det fastslått at utgangspunktet, i en kollegial domstol, er at dommere ikke uten videre er inhabile i en sak der en kollega er part eller har et nært forhold til en part. 

Det samme ble gjentatt i HR-2016-106-A avsnitt 25. Der er det også understreket at «[d]et må kunne legges til grunn som et alminnelig utgangspunkt at dommerne i kollegiale domstoler forholder seg profesjonelt og upartisk også til saker som berører kolleger».

- Høy terskel

Øyen viser videre til flere avgjørelser som illustrerer at terskelen for inhabilitet er relativt høy. 

- Se blant annet nevnte 2003-kjennelse og Rt. 2015 side 786. 

- På den annen side må det konkret ses på arten av den omstendigheten som kan lede til inhabilitet, og på eventuelle bindinger som kommer i tillegg, sier professoren. 

- Kan skilles mellom flere kategorier

Øyen, som uttaler seg generelt om habilitetsspørsmål der en tidligere dommer er part i en sak og ikke om den konkrete saken, viser videre til at det kan sondres mellom flere kategorier i denne typen situasjoner. 

- Dommere som har vært vitne i saken, slik at domstolloven § 107 andre ledd kan være aktuell. 

I vitneboksen i Oslo tingrett satt Skoghøys tidligere kolleger Aage Thor Falkanger og Kine E. Steinsvik. Felles for begge er at de har kjent den tidligere høyesterettsdommeren siden starten av 1990-tallet, foruten å ha jobbet sammen med han som dommere i Høyesterett.

– Dernest dommere som både har vært kollegaer av den saken gjelder, og samtidig har en personlig tilknytning utover det rent kollegiale.

– Videre dommere som kun har en tidligere kollegial tilknytning til vedkommende, uten nærmere personlig relasjon.

– Til slutt dommere som har tiltrådt etter at den tidligere dommeren fratrådte, og som ikke har hatt noen øvrig spesiell befatning med vedkommende.

Anken til Høyesterett er foreløpig ikke oversendt fra Borgarting. Når dette skjer vil det vanligvis i første omgang være utrederens oppgave å flagge en dommers mulige inhabilitet ved utredningen av saken for ankeutvalget.