- Kanskje en sterk organisasjon for kostnadsbevisste allmennpraktikere er løsningen?

Vi er to delvis pensjonerte advokater som ikke bør uttale oss om dagens kollegaer, men som likevel ikke kan la være å delta i debatten om de unødvendig høye kostnadene ved rettssaker, når vi gjennom Advokatbladet ofte opplever at inntjening og omsetning er blitt de fremste måleenhetene for suksess i bransjen

Den digitale verden synes ikke å ha redusert kostnadene ved rettssaker.

At dokumentene vises på en skjerm framfor i papir synes ikke å ha resultert i enklere behandling av rettssaker. Det kan være raskere å finne fram til dokumentene for dem som er flinke på PC'en. Men presentasjonen av dokumentene tar like lang tid.

- Digitaliseringen gir mer av alt

Dertil har digitaliseringen ført til et større tilfang av juridisk teori og praksis, noe som igjen fører til mer tidsbruk. Utviklingen har ført til at domstolene ønsker at de rettslige sidene av sakene utredes av advokater som bruker tid på jakten etter den rette retrospektive henvisningen.

De ofte overfylte juridiske utdragene kan rettferdiggjøre et høyt salær, men er ofte av liten verdi for saken. Det tar tid å produsere dem, og tid for motparten å komme gjennom dem. Økt tidsbruk betyr økte kostnader.

Spesialisering internt i advokatfirmaene fører til at flere advokater settes på sakene. Økt tidsbruk til de høye salærsatser som spesialistene mener seg berettiget til.

Evnen til selvstendig juridisk tenkning nedvurderes. Det er ikke nok å presentere egne resonnementer, med mindre de kan knyttes til noe retrospektivt. Reproduksjon er viktigere enn egenproduksjon.

I vår studietid, med kun to eksamener i løpet av fem - seks år, var det opplæring i juridisk tenkning som var mantraet. Men nå holdes det deleksamener etter hvert semester, og juristene får en annen bakgrunn og andre preferanser.

- Før var det nok å levere en lapp med fem-seks henvisninger

Tanken var at dommerne tidlig skulle ta tak i sakene og foreta en tilskjæring etter hva de mente var av betydning for deres vurderinger. Slik fungerer det ikke.

Passive dommere nøyer seg med å stille krav til hva advokatene skal presentere. Frister og krav påfører advokatene dobbeltarbeid, i stedet for å redusere omfanget av hovedforhandlingen.

Mer tidsbruk for advokatene betyr økte kostnader.

Da en av oss hadde sine tre prøvesaker i Høyesterett, før 1975, var det nok å levere en lapp til protokollføreren med fem - seks henvisninger til de høyesterettsdommer som skulle påberopes. De rette bindene av Rettstidende ble hentet fra bokhyllen og plassert foran to av dommerne.

I alle rettsinstanser var det den gangen dommerne som hegnet om jussen, mens advokatene skulle presentere det relevante faktum og trekke resonnementene inn mot jussen. Ingen overfylte juridiske utdrag, skriftlige utredninger eller godt utformede disposisjoner, ble levert.

Tvisteloven skulle redusere kostnadene

Det er mange gode grunner til at det har endret seg, men da utviklingen tok en svært kostnadsdrivende retning, skulle den nye tvisteloven gi domstolene redskapene til å endre på tidsbruken. Men oppfølgningen ble en skuffelse.

Tingrettene fikk eksempelvis ikke utstyr til lydopptak, noe mange heller ikke ønsket seg. Lydopptak i første instans ville redusert bevisførselen i ankesakene, og hindret at parter og vitner tilpasset forklaringene sine etter tingrettens dom.

Ankebehandlingen skulle være en overprøving av tingrettens dom, ikke en full ny behandling. Men slik gikk det ikke.

- Greit å straffe den tapende part med store kostnader

Den part som ikke kan føre kostnadene som utgift i en bedrift, og som må betale merverdiavgift på toppen av advokatregningen, er avhengig av at domstolene har en klar holdning til hvilke kostnader den vinnende part kan velte over på den tapende part.

Velger en part en kostbar bistand, bør utgangspunktet være at vedkommende selv må ta de merkostnader det innebærer. Men vi kunne oppleve det som at domstolene mente det var greit å «straffe» den tapende part med store kostnader, i stedet for å påta seg oppgaven med å vurdere kostnadsbehovet.

Advokater synes også uvillige til å ta den kampen overfor kollegaer. Slik har domstolene skjøvet de sivile sakene fra seg, i alle fall de som vedrører «menigmanns» interesser. Rett nok skulle «småkravsprosessen» bøte på dette, men den synes ikke å være særlig populær hos aktørene.

Dansen rundt de store og kostnadsrivende advokatfirmaene

I blant synes det som Advokatbladet driver en konkurranse om hvem som er best i landet, ved å vise til hvilke firmaer som har størst omsetning og hvilke advokater som tjener mest. Advokatenes suksess måles etter inntjeningen.

Når målet defineres slik, så blir det en karriere i et stort firma som er førstevalget for de unge juristene. Spesialisering i et stort firma gir muligheter for høy salærsats. Men ingen kan være verd en timepris på syv tusen kroner eller mer.

For «menigmann» er det derfor fortsatt den lokale allmennpraktikeren som vil være deres «fastadvokat». Selvsagt skal advokatene henvise videre om sakene overskrider deres kompetanse, men ofte vil det ikke være nødvendig.

Manglende respekt og tilrettelegging for allmennpraktikere, kan bety slutten for domstolene som rettssikkerhetsgarantist for «menigmann».

Feil fokus

Når det fokuseres på allmennpraktikere, er det ofte hvorledes noen idealister, gjerne kvinner, tross alt får livet til å gå i pluss med en liten butikk i en liten by. Det blir feil fokus.

Det bør fokuseres på rettssikkerhet for alle, og hvilke advokater som gjør en god jobb for å oppnå nettopp det, og ikke på hvem som klarer å presse mest penger ut av sitronen. Målsettingen bør være å gjøre en god innsats i rettssikkerhetens tjeneste.

Kanskje en sterk organisasjon for kostnadsbevisste allmennpraktikere og solo spesialister er løsningen? Hvem våger å ta initiativet?