Trenger vi motkultur i jusen?

Jusprofessor Jørn Øyrehagen Sunde skriver i Advokatbladet 4. mai 2020 at jeg burde tenkt meg om før jeg hevdet at flerkulturelle jusstudenter har et språklig handikap i det praktiske rettslivet. For dette viser han til historien, som han mener skulle lært meg noe annet. Og med historien mener Sunde spesielt nynorskbrukernes historie.

La oss gjerne diskutere det. Men aller først, som rettshistoriker er Sunde formentlig også historiker. Argumentet om å lære av historien skulle for de fleste historikere være nokså problematisk. Spørsmålet er grundig drøftet både på fagfilosofisk grunnlag, metodegrunnlag og innenfor historiefaget ellers.

Som historiker vet Sunde egentlig at argumentet ikke har noe innhold, men hva tyr man vel ikke til når man skal gjøre seg populær blant lesere som heller ikke kjenner historiefagets metodespørsmål?

- For utfordrende for dem å diskutere

Debatten etter min uforsiktige formulering på Facebook har hittil båret preg av følelsesladde og til dels desavuerende karakteristikker (advokat Farooq Ansari i VG 29. april 2020 og Mino.Jur i Advokatbladet 5. mai 2020), for ikke å si personangrep (jusprofessor Beate Sjåfjell i DN 29. april 2020) og stråmannsargumentasjon (Nils H. Thommessen på LinkedIn 27. april 2020 og Lina Parvizian i Advokatbladet 26. mai 2020).

Felles for dem er et meget selektivt forhold til hva jeg har sagt, for eksempel slik at jusstudenters behov for å beherske norsk på et eksepsjonelt høyt nivå (høyere enn de fleste nordmenn gjør) kommer helt i bakgrunnen. Det forhold at man for å bli en god advokat eller dommer også må ha en eksepsjonelt god forståelse av norsk kultur og kunne bygge et resonnement på en norsk kulturell og juridisk konformitet (bedre enn de fleste nordmenn), rakk jeg knapt å si noe mer om, før motstemmene var ute med en helt annen agenda enn å diskutere innholdet i dette. Det ble kanskje for utfordrende for dem å diskutere noe annet enn det de hadde en oppskrift på fra før – å bekjempe en angivelig rasist!

Nynorsk - mer enn en motkultur?

Når jeg nå velger å svare Sunde og ikke de andre, er det fordi han ikke gjør bruk av slik argumentasjon. I stedet forsøker han å trekke en parallell til nynorskens kår blant jurister gjennom de siste godt og vel 100 årene. Hans narrativ synes å være at de sneversynte, arrogante og fordomsfulle riksmålsmennene etter hvert måtte gi tapt for selve det naturrettslige gjennombrudd av nynorsk, til tross for at det er et av verdenhistoriens yngste og mest oppkonstruerte skriftspråk.

Som historiker bør Sunde vite at dette gjennombruddet, hvis det har funnet sted, ikke skyldes stort annet enn forhold utenfor rettslivet. Det har heller ikke vist seg å være et spesielt godt egnet skriftspråk for å behandle norske juridiske spørsmål. Derimot byr jusen en nynorskbruker stadig på språklige omgåelser, omskrivinger og andre utfordringer, og disse byr igjen på en fare for tilsløring av sentrale spørsmål i faget. Hvis nynorsk er en motkultur til det etablerte skriftspråket, er det av interesse å se nærmere på om denne motkulturen egentlig tjener til noe annet enn det.

Jeg benekter ikke at nynorsk kan fungere greit nok i mange juridiske sammenhenger, men det er ikke helt opplagt at begrunnelsene for å framsnakke nynorsk er helt de samme som begrunnelsene for å framsnakke norskfeil begått av språkbrukere med norsk som andrespråk.

Uansett, hva gjelder nynorsk, er spørsmålet for alle praktiske formål hvilket norsk skriftspråk som gir den beste presisjonen. La oss ta noen eksempler.

Tolkningsutfordringer

For det første kan vi ta det nynorske ordet «høve», som i juridisk språkbruk har en rekke ulike betydninger. Det kan benyttes i sammenstillingen «rettshøve», som på bokmål enten kan bety «rettsforhold» eller «rettslig relasjon». Videre betyr uttrykket «i høve til» det samme som «i forhold til», men det benyttes tidvis også synonymt med uttrykket «sammenlignet med». Ordet «høve» benyttes også i uttrykket «å ha høve til», som både betyr «å ha anledning til» og «å ha rettslig kompetanse (adgang) til».

Som vi ser, er ordet «høve» i nynorsk juridisk språkbruk benyttet i en rekke ulike betydninger. I den grad det framgår av sammenhengen hvilken betydning ordet er benyttet i, vil tolkningen kunne bygges på en direkte oversettelse til det korresponderende uttrykket på bokmål. Men synonymeffekten kan også være at det oppstår nye rettslige sammenhenger. For eksempel kan man tenke seg at rettslig adgang og faktisk rådighet, som er to ulike størrelser på bokmål, tankemessig kan knyttes sammen via det nynorske ordet «høve». Da er man nokså nær å etablere (ufrivillig eller ubevisst) en slags omvei rundt det viktige skillet mellom rett og legitimasjon.

Det er heller ikke uproblematisk at det å ha «høve» til å treffe et vedtak både kan bety rettslig kompetanse (av betydning for gyldigheten) og faktisk mulighet (av betydning for frister mv.). Og hvis parten skriver at «eg har ikkje klaga fordi eg ikkje hadde høve til det», forblir det uklart om det menes en faktisk eller rettslig hindring. Jeg betviler ikke at nynorskbrukere som studerer jus greier å skille disse kategoriene svært godt uansett, men det ville blitt vanskeligere for dem hvis de parallelle begrepene på bokmål tenkes borte.

Nynorske mangler

Et annet yndet diskusjonstema blant jurister er forholdet mellom tinglige og obligatoriske krav eller rettsposisjoner. Dette kan blant annet tenkes å ha betydning for spørsmål om bortfall av krav ved foreldelse eller passivitet. Dersom et rettskrav klassifiseres som tinglig, vil det i utgangspunktet falle utenfor foreldelsesreglene.

Bortfall av en rett eller rettighet i tingsretten vil typisk bygges på ekstinksjon (ved godtroerverv eller kreditorbeslag), hevd eller alders tids bruk. For den som pretenderer å ha et krav, vil det derfor kunne være en fordel å ha mulighet til å klassifisere det som tinglig, hvis foreldelse eller passivitet ellers ville medført bortfall av kravet. Jeg ser nå bort fra slektskapet mellom de ulike størrelsene, som er en rettsdogmatisk diskusjon utover det jeg tenker å ta opp her.

I relasjon til disse problemstillingene skulle man tro at nynorskbrukere ikke har et stort annet vokabular enn rene omskrivinger fra bokmål, så som «tingleg», «forelding» og «godtruerverv». Men så enkelt er det nok ikke. Derimot er det nokså enkelt (i det minste ved å nyte bred tilslutning i juridisk teori) at sondringen mellom obligatoriske og tinglige krav ikke kan presiseres ved en begrepsliggjøring, enten i form av et forseggjort terminologisk skille eller i form av merkelapper som rettsvern eller rådighet.

Det sentrale slik jeg oppfatter problemet, er hvilke rettslige egenskaper man tillegger de enkelte beføyelser som knytter seg til den aktuelle rettsposisjonen. Men denne problembeskrivelsen er det ikke mulig å uttrykke på nynorsk, ettersom det ikke finnes noe nynorsk ord for «beføyelser».

LES OGSÅ:

Advokat og UiO-sensor Olav Lægreid: Hevder flerkulturelle jusstudenter har store problemer med å oppnå god dybdeforståelse av jussen

Rett? Legitimasjon?

I servituttlova § 1 benyttes ordet «særrettar», som kanskje ligger nærmere betydningen av «beføyelser» eller «adgang» på bokmål, for hvilke det ikke finnes gode nynorske oversettelser. Negative servitutter kan verken godt karakteriseres som rådighet eller rettigheter, ettersom en slik servitutt verken gir besittelse eller noe mer enn båndleggelse av eierbeføyelsene for den tjenende eiendoms eier. Derfor er beføyelser et dekkende uttrykk på bokmål, for begge eiendommers vedkommende, men på nynorsk blir man nødt til å hoppe bukk over dette problemet – eller omgå det.

Kåre Lilleholt velger tidvis å oversette det nynorske ordet han bruker til både bokmål, tysk, engelsk og latin, for til sammen å komme nærmere betydningen som tilsiktes (og fordi det er rettskomparativt interessant). I boken «Fleire rettar til same formuesgode», 2. utgave 2018, bruker Lilleholt gjennomgående ordet «rettar», både om det vi på bokmål ville kalle beføyelser og det vi ville kalle (tinglige) rettigheter, i tillegg til at dette ordet i noen av sammenhengene kan oversettes til «rettslig adgang» eller «rettslig rådighet», som hver for seg er to ulike størrelser.

Benytter man ordet «rådvelde» synonymt med rådighet, kommer man forøvrig på nynorsk opp i problemer med sondringen mellom rett og legitimasjon, ettersom ordet «rådvelde» også benyttes synonymt med ordet «råderett» både på bokmål og nynorsk. Ordet «rådvald», som Lilleholt bruker, gir etter mitt syn bedre konnotasjoner, men Nynorskordboka oversetter dette til «rådvelde».

Tilslører framfor å kommunisere

Så langt om formueretten. På forvaltningsrettens og statsrettens områder er ordet «myndighet» på bokmål en utfordring for nynorskfolket. Det er forskjell på makt og rett, og på makt og myndighet, og alle konstruksjoner som bruker ordet «makt» synonymt med myndighet, vil i varierende grad tilsløre dette skillet. Eksempelvis bør det for påtalemyndigheten («påtalemakta») i det minste av forfengelighetsgrunner være forskjell mellom å bli betegnet som en utøver av offentlig myndighet, altså en rettslig institusjon, og en maktinstitusjon. Av plasshensyn går jeg ikke videre inn på det.

Det finnes riktignok forskjellige tilnærminger til å bruke nynorsk. Antagelig finnes det nesten like mange tilnærminger som det finnes nynorskbrukere, men de er til gjengjeld ikke så mange. De mer ekstravagante nynorskbrukerne skriver gjerne at «retten har teke stode til» og at «vedtaket vert å gjera om inkje», som på bokmål betyr at «retten har tatt stilling til» og at «vedtaket oppheves».

Problemet med slike formuleringer er at de tilslører mer enn de kommuniserer, ettersom det nesten ikke er noen nynorskbrukere heller som forstår det.

I den andre enden av skalaen har vi nynorskbrukere som stadig tyr til omskrivinger fra bokmål, og noen av dem er til overmål ikke spesielt gode i nynorsk. For eksempel ser man i Trygderettens praksis en rekke eksempler på at det innledningsvis i begrunnelsen angis at «retten er kome til at», som er feil bøying etter kjønn. Ordet «rett» er et hankjønnsord, og da heter det at «retten er komen til at».

En vesentlig årsak til at denne feilen gjøres, er antagelig at nynorskbrukerne muntlig ville sagt «er komme», og sluke t-en i det bokmålsordet de faktisk bruker når de snakker. Dette er jo i seg selv illustrerende for hvilken forfengelighet som egentlig ligger til grunn for at man velger, nokså motstrøms, å være nynorskbruker i rettslivet.

Bokmål = lettere å oppnå god juridisk presisjon

Avslutningsvis er det nettopp dette identitetsaspektet ved å bruke nynorsk som kan oppstilles på den ene siden, mot hensynet til et godt, presist og funksjonelt juridisk språk på den andre.

For eget vedkommende har jeg valgt bokmål fordi det er lettere å oppnå god juridisk presisjon på bokmål, og fordi jeg nettopp kommuniserer mye med utlendinger i jobben – selv om Sunde neppe betviler at jeg etter en oppvekst på Årdalstangen i Sogn kan begge deler. Bokmål har dessverre historien på sin side, simpelthen fordi gjeldende norsk rett for det meste er utviklet i det danske (og tyske) språket, etter hvert riksmål og senere bokmål.

Hvis vi skal lære av historien, må vi begynne der. Så kan Sunde, Mino.Jur og de andre nye vennene i motkulturen mot jusens ubehagelige konformitet, diskutere juridisk nynorsk for flerkulturelle studenter, som en ny og interessant studiemodul med framtiden for seg. Hvis det skulle være behov for en uavhengig sensor ved eksamen, er det bare å ringe.