Men mange kvinner har fortsatt et tradisjonelt syn på at barna egentlig først og fremst er deres, mener hun.
Ramborg Elvevakk er advokat og partner i Hjort, og leder av firmaets avdeling for familie, arv og skifte. Hun har lang erfaring med foreldretvistsaker.
– Vi lever i en brytningstid hvor det at far vil ta ansvar er normalen. Men det ser ut til å ta tid før dette får satt seg i lovverket. Jeg tror vi i fremtiden vil få færre foreldretvistsaker, for nå handler veldig mange saker om likestilt foreldreskap. Det er en konflikt der mor ønsker en overvekt av omsorg, og far vil ha sin halvpart, sier hun, og antar at situasjonen kan se annerledes ut om fem år.
Det har vært en revolusjon i hvordan man ser på barnefordeling, sier hun.
– Nå har vi en generasjon fedre som ikke vil være besøksfedre, og som deltar i sine barns liv fra første dag. Fra deres side er likedeling av tiden med barna selvfølgelig.
Hun mener at dette i normaltilfellene vil være det naturlige utgangspunktet.
– Så får man heller gjøre unntak der dette ikke vil være den beste løsningen for barnet. Hvis utgangspunktet var at man deler, ville det være lettere å følge hovedregelen.
Hipp som happ
Å kalle dagens system for behandling i domstolen av foreldretvistsaker for en suksesshistorie, synes hun er å dra det langt.
– Dersom vi hadde hatt veldig få barnesaker, ville konflikts- og forsoningsmodellen vært god, men ettersom det er veldig mange saker, som beslaglegger domstolenes kapasitet i betydelig grad, så kan man bli sittende og diskutere nokså trivielle problemstillinger med dommere, advokater og sakkyndige. Og alle skal ha betalt. Så mange av disse problemstillingene synes jeg løses best på familievernkontoret.
– Innvendingen er at familievernkontorene hverken har kapasitet, kompetanse eller nødvendig tyngde til faktisk å løse sakene. Folk som beskriver prosessen, sier at man bare sitter og prater. Partene får komme til orde, men man går ut like uenige som man var da man kom inn. Men vi advokater ser jo bare de sakene som går til domstolene, sier Elvebakk.
Hennes inntrykk er at veldig mange advokater, i alle fall advokater som jobber fulltid med foreldretvistsaker, synes at dagens ordning er god. Og har registrert at Advokatforeningen mener det samme.
– Det pågår en diskusjon om de sakkyndiges rolle, og om at dommere har en tendens til å overlate avgjørelsen til de sakkyndige. Det er jo kontroversielt. For i mange av disse sakene har jo de sakkyndige egentlig ikke noe å komme med, det er hipp som happ hva slags løsning man velger, bare man får løst saken. Ofte er det et valg mellom to utmerkede foreldre, de er bare ikke blitt enige.
Les mer om forslaget til ny barnelov
barneloven
Ingen fasitsvar
Det er ikke mulig å ha helt bestemte meninger om hva som er best – seks timers mekling på familievernkontoret, slik Barnelovutvalget foreslår – eller dagens rettslige prosess med saksforberedende møter, mener hun.
– Det er ikke så egnet for domstolen å bestemme om lille Petter skal være hos far fra onsdag til mandag, eller fra torsdag til søndag. Dersom vi hadde uendelig med ressurser, så kunne dagens løsning med saksforberedende møter i domstolen vært god, men prosessen kan pågå i årevis, og koste dyrt.
For at det skal være logikk i en lovendring med seks timers mekling på familievernkontoret, må delt fast bosted være hovedregelen, og familievernkontorene rustes betydelig opp, understreker Elvebakk.
Med en myndig dommer er det mye lettere å skape bevegelse i sakene, mener hun. Men er likevel kritisk til deler av domstolsprosessen i foreldretvistsakene.
– En ulempe er at det blir en slags kvasiprosess der de sakkyndige gjør mye av jobben med partene hver for seg, den sakkyndige snakker også med vitner. Kontradiksjon blir i mange tilfeller skadelidende; prosessen er en slags hybrid og ikke en ordentlig rettsprosess.
Lite juss
– Hvordan burde systemet vært, mener du?
– Problemet er at jeg ikke ser noen gode løsninger. Ressursbruken i sakene er helt uakseptabel. Det er ofte lite juss i saker der hva som er barnets beste skal avgjøres. Det er to instanser som kan vite hva som er barnets beste; først og fremst foreldrene selv, og så kan de sakkyndige ha en faglig vurdering. Vi advokater kan jo ikke bidra med så mye annet enn sunt bondevett i rådgivningsprosessen underveis. Men når vi kommer til hovedforhandling, har vi selvsagt mye å bidra med.
I rådgivningsprosessen blir både advokat- og dommerrollen annerledes, og mer som en familiemeklerrolle, påpeker hun.
– Så er spørsmålet om vi har noen alternativer. I fagmiljøet diskuterer vi dette, og mange er inne på om vi bør ha særdomstoler. Det vil ikke bli mindre ressurskrevende, men man vil da kunne få dommere som har en særlig faglig interesse for feltet, og som vil ha gode rutiner i sakene.
I Oslo tar det erfaringsmessig seks-syv uker fra stevning er sendt inn til partene møter i retten til det første saksforberedende møtet.
– Så får du kanskje et nytt møte etter fire til seks måneder, og så enda ett. Innen hovedforhandling er berammet, kan det ha gått halvannet år. I den prosessen har mange løpende advokatbistand fordi de trenger råd om problemstillinger som oppstår underveis. Du kan få en advokatregning på opp mot en halv million kroner før du er ferdig.
Kostnadene er selvsagt et tema for mange, understreker hun.
– Man ser ofte i ettertid at meklingsprosessen bare har fordyret og forlenget saken. På den annen side ender mange saker med forlik, noe de fleste vil mene er det beste for barna.
Autoritets-tap
At konfliktene på grunn av domstolens kapasitet strekker ut i tid, får følger for foreldrenes relasjon til barna, og også for barnets utvikling og trygghet, påpeker hun.
– Sakene blir ofte et mareritt for foreldrene. Mange foreldre mister sin naturlige autoritet i frykt for at barna skal snu seg mot dem. Eller de presser barna til å gjøre ting de ikke vil – for eksempel gå på en fritidsaktivitet når barnet har vondt i magen - fordi de er redde for at en uteblivelse vil bli tolket som illojalitet til felles beslutninger. Det er veldig uheldig for barna ikke å ha foreldre som er voksne, handlende og myndige personer som kan sette grenser og ta avgjørelser.
