- Dere har arbeidet med et område der ethvert forslag om endring, reformering og modernisering avstedkommer ganske store debatter, det er en sunn demokratisk refleks, men det betyr at det er krevende å få til endringer, sa justisminister Monica Mæland da hun mottok rapporten onsdag formiddag.
- Beskjeden domstolskontroll med forvaltningen
Det er en fare for at terskelen for å prøve saker mot forvaltningen er så høy at det i sin ytterste konsekvens fører til at domstolene ikke fyller rollen sin som garantist for borgerne mot urett, advarer Domstolkommisjonen.
Kommisjonen, som onsdag 30.september la frem sin andre delutredning, har undersøkt i hvilken grad domstolen fyller sin rolle som kontrollorgan mot forvaltningen.
- Undersøkelser viser at domstolenes samlede kontroll med forvaltningen er beskjeden, både i antall saker, og sammenlignet med andre land, sa sorenskriver Yngve Svendsen da han onsdag la frem Domstolkommisjonens rapport.
Bare syv prosent av alle alminnelige tvistesaker som ble ført for norske tingretter mellom 2016 og 2018 kan kategoriseres som forvaltningsrettslige, og andelen er fallende i treårsperioden, viser Domstolkommisjonens egen undersøkelse.
Den viser til at et organ kalt The European Commission for the Efficiency of Justice (CEPEJ) sammenligner omfanget av domstolskontroll med forvaltningen blant Europarådets medlemsland, men Norge rapporterer ikke inn tall på dette.
«Ut fra kommisjonens undersøkelser kan det likevel anslås at det i Norge bringes inn ca. 0,04 slike saker per 100 innbyggere for domstolene», skriver kommisjonen, og viser til at dette er betydelig lavere enn det europeiske snittet på 0,5 per 100 innbyggere, basert på de ca. 40 europeiske landene som rapporterer inn data.
I Sverige, som har egne forvaltningsdomstoler, er det til sammenlikning ca. 1 administrativ sak per 100 innbyggere.
«Det er grunn til å stille spørsmål om domstolene i tilstrekkelig grad fyller sin rolle som kontrollør av forvaltningen», påpeker kommisjonen. Den viser til flere mulige årsaker til at så få forvaltningssaker bringes inn for domstolene: At det finnes andre kontrollmekanismer, som ombudsmannsordninger og at sakskostnadene er svært høye.
Fri rettshjelp svært begrenset
I tillegg trekker den frem som et moment at muligheten til å få fri rettshjelp er svært begrenset, og at at andelen av befolkningen som kvalifiserer for rettshjelp, er lavere i Norge enn i alle de andre nordiske landene.
«Samlet sett er det en fare for at terskelen for å prøve saker hvor forvaltningen er part, er så høy at det svekker muligheten til å endre forvaltningens praksis der det eventuelt skulle være nødvendig.»
Etterlyser resultatene
Kaare A. Shetelig er leder av Advokatforeningens lovutvalg for forvaltningsrett.
Kaare A. Shetelig, partner i Wikborg Rein og leder av Advokatforeningens lovutvalg for forvaltningsrett, sier at han er mer opptatt av kvalitet i kontrollen enn kvantiteten, altså antallet saker.
- En ting er opptellingen av antall saker, men mer interessant ville vært å se andelen av søksmålene som faktisk fører frem som et mål på om kontrollen fungerer, sier Shetelig.
Han påpeker at kommisjonens opptelling av saker for domstolene kanskje lider litt av at tallene for ulike nemnder og Sivilombudsmannen ikke er inkludert.
- Der foregår det jo en omfattende kontroll, både i antall saker og i intensitet, sier Shetelig.
Han tror at for private parter kan kostnadene ved domstolsbehandling forhindre mange fra å prøve saker for domstolene.
- Til dette kommer også at de fleste vedtak som fattes også er riktige slik at de første advokatkronene som brukes på å vurdere et vedtak kan lede til et råd om at det neppe er noen grunn til å gå videre med saken, sier Shetelig.
- Rettshjelpsordningen bør utvides
Han mener det vil være fornuftig å utvide rettshjelpsordningen og legge denne til forvaltningen, og ikke hos domstolene.
Domstolkommisjonen trekker frem i sin rapport at man i Norge langt på vei har likestilt det offentlige og private parter som parter i søksmål for domstolene, og at dette har ført til at private parter risikerer å måtte betale for forvaltningens sakskostnader i tillegg til sine egne.
Shetelig mener forslaget om å se tvistelovens kostnadsregler når det offentlige er motpart kan være fornuftig.
- Eksempelvis kan man diskutere om tvisteloven § 20-2 tredje ledd i tilstrekkelig grad kan frita en tapende part for statens eller kommunens kostnader i de tilfellene hvor det kanskje var rimelig å prøve saken. For staten og kommunene er neppe sakskostnader forbundet med domstolskontroll en budsjettpost av særlig betydning, mens for en privat part kan det potensielle kostnadsansvaret være tungen på vektskålen som medfører at et vedtak ikke blir prøvd, sier Shetelig.
