«Viggo Kristiansen er skyldig i mye. Men bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia».
Ordene tilhører forfatter og tidligere journalist Svein Tore Bergestuen, og ble trykket i et debattinnlegg i VG en desemberdag i 2017. Allerede den gang forundret han seg over to momenter ved pressens håndtering av saken.
Svein Tore Bergestuen
- Forfatter og kommunikasjonsrådgiver i Sannum & Bergestuen.
- Tidligere journalist og programleder i TV og radio.
- Skrevet flere bøker og jobbet som fast foreleser i intervjuteknikk ved Institutt for Journalistikk
«Én, hvorfor er ikke flere journalister interessert i å finne ut om vi står overfor en rettskandale av Quick- og Tengs-dimensjoner? Og to, hvorfor er det eneste bidraget fra journalister som dekket saken den gangen, en blanding av skråsikkerhet og manglende vilje til å gjøre sin journalistiske plikt?».
Men Bergestuens forhold til saken startet ved tusenårsskiftet, nitten år tidligere. Han jobbet som programleder i aktualitetsprogrammet Sytten Tretti på P4 da drapene i Baneheia fant sted, og var som «alle» andre skråsikker på at Viggo Kristiansen var skyldig.
– På den tiden var Kristiansen sjanseløs. Hans advokat Tore H. Pettersen hadde en ensom og vanskelig oppgave om å så noe som helst tvil, sier han.
Ensidig informasjonsstrøm
Pressen har vært gjenstand for skarp kritikk for håndteringen av Baneheia-saken. Flere av de største redaksjonene har gjennomført interne granskninger for å se på hva som ble gjort feil.
Bergestuen mener det er flere grunner til hvorfor mediene ikke stilte kritiske spørsmål i den første fasen av saken.
– For det første var det en så bestialsk og brutal sak, verre enn jeg tror vi hadde sett før. Alle yrkesgrupper består av mennesker med følelser, og folk reagerer voldsomt på slike hendelser. Det ryster alle, også journalister og politifolk.
Videre peker han på at pressen fikk en ensidig informasjonsstrøm, som gjorde det vanskelig å belyse begge sider av saken.
– Pressen hadde dårlige forutsetninger for å sondere alternative hypoteser. All informasjonen de fikk var fra Andersens forsvarer og påtalemyndigheten, som jobbet med den samme fortellingen. Informasjonen de ga til pressen var nøye kontrollert og gjennomtenkt. Journalistene ble med på deres narrativ, sier han.
En moduskandidat
Mediene gikk ut og identifiserte de tiltalte, rullet ut bilder og skapte et veldig sterkt narrativ der nærmest ingen tvilte.
Et veiskille i saken, både juridisk og for mediene, var da politiet i første avhør la frem en teori til Andersen om at også han var et offer i saken, og at Kristiansen var hovedmannen, mener Bergestuen.
– Fra det tidspunktet endret saken seg fundamentalt. Da politiet i tillegg sa at de hadde DNA-bevis på Kristiansen, var det ingen som så seg tilbake. Mediene gikk ut og identifiserte de tiltalte, rullet ut bilder og skapte et veldig sterkt narrativ der nærmest ingen tvilte. Saken til politiet virket bunnsolid, selv om ingen hadde blitt dømt i retten.
– Når det totale bevisbildet i tillegg besto av at Viggo Kristiansen var en moduskandidat, han innrømme et overgrep fra ungdommen, så styrket det overbevisningen om at han var skyldig.
Likevel var det ikke mangel på muligheter for pressen til å ta tak i de omstendigheter det var tvil om, mener han.
– Saken ble anket til lagmannsretten og telebeviset ble tatt opp nok en gang. Det var strengt tatt et teknisk alibi som fikk passere forbi pressens kritiske spørsmål, sier han.
Bergestuen peker videre på flere tydelige fellestrekk mellom Fritz Moen-saken og Baneheia-saken i måten retten behandlet de bevis som talte imot den tiltalte.
– Fremfor å grave i den informasjonen som taler imot, så nøytraliseres beviset ved at retten snur hele uskyldspresumpsjonen på hodet. De sakkyndige blir spurt om de kan utelukke at det kanskje kan ha vært slik at basestasjonen dekket åstedet likevel, og beviset forsvinner, sier han. Og viser til at det samme skjedde i både Per Liland-saken og Fritz Moen-saken.
Veien mot gjenopptakelse
Viggo Kristiansen stod fast på sin uskyld, og gjorde flere forsøk på å få saken gjenopptatt.
– Det var lite blest i pressen rundt forsøkene på gjenopptakelse, med unntak av engasjementet til Eivind Pedersen, journalist i Dagbladet. Han var den eneste som mente dommen var feil, forteller Bergestuen.
– Likevel tok ingen av redaksjonene tak i det. De vendte det døve øret til.
Pressens største unnlatelsessynd skjedde rundt 2009, mener han. På den tiden hentet Kristiansens advokat, Sigurd Klomsæt, inn eksperter som gjorde nye analyser av DNA-bevisene. De viste at det på ingen måte var sikkert at handlingene ble utført av to gjerningsmenn.
– Ragne Farmen, som har PhD i molekylærbiologi, la frem analyser som viste at DNA-beviset var helt ubrukelig. Det ble støttet av Storbritannias fremste ekspertise. Det var den første muligheten vi hadde til virkelig å grave, men ingen var interessert i å skrive om det.
Vendepunktet
I 2017 lanserte tidligere SKUP-prisvinner Bjørn Olav Jahr boken «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet». Det skulle vise seg å bli det store vendepunktet for Bergestuen.
– Jeg leste boka og fikk fullstendig sjokk. Jeg leste boka en gang til, før jeg tok kontakt med Jahr. Etter hvert fikk jeg også tilgang til saksdokumentene. Etter månedsvis med lesing, skrev jeg kronikken i VG. Jeg var ikke overbevist om at Kristiansen var uskyldig, men helt sikker på at saken måtte gjenopptas, sier han.
Dermed tok han kontakt med flere av landets største redaksjoner med oppfordring om å lese boka til Bjørn Olav Jahr, og undersøke saken ytterligere. Dessverre var det lite engasjement å hente.
– Her hadde de største graveredaksjonene i Norge muligheten til å grave i saken, basert på boka, men ingen gjorde noen verdens ting. De var ikke interessert.
Etter at Aftenposten også skrinla podkast-prosjektet med Bergestuen og radioprodusent Christian Lyder Marstrander, gjennomførte de selv Baneheia-podkasten i 2019. Noen uker før publisering, valgte TV 2 å ta redaktøransvaret for podkasten. Senere meldte flere redaksjoner seg på banen, og Discovery lanserte senere en TV-dokumentarserie. Bergestuen mener TV 2 og etter hvert VG gjorde mye bra journalistikk på saken.
– Vi har ikke lært
Selv om det er utført omfattende analyser av de tidligere rettsskandalene, snublet pressen i de samme fellene igjen, mener Bergestuen.
– Det ble skrevet en NOU (norsk offentlig utredning) om Moen-saken, der det fremgår hvor galt det kan gå dersom man går i bekreftelsesfella. Det finnes bøker om Per Liland-saken, og to store kommisjonsrapporter om Thomas Quick-saken. Likevel har jeg aldri møtt en journalist eller redaktør som har lest dette materialet. Da kan vi heller ikke lære noe av det, sier han.
Den beste løsningen etter Bergestuens mening, er derfor at pressen må foreta sin egen granskning.
– Den dagen pressens organser selv setter ned et utvalg, blir de også nødt til å lese sine egne rapporter. Først da vil de kunne ta lærdom av det som har skjedd, sier han.
Bergestuen registrerer at Norsk Presseforbund nå ser ut til å gjøre mer for å granske Baneheia-saken, enn de møtene det først var snakk om.
Etterlyser innsyn
I 2021 leverte jusprofessor Ragna Aarli ved Universitet i Bergen, en utredning om dokumentoffentlighet i straffesaker. Forslagene innebærer blant annet utvidet rett til dokumentinnsyn i verserende straffesaker. En slik endring vil gi bedre arbeidsvilkår for pressen, mener Bergestuen.
– Får vi den type innsyn som nå er på høring, så vil mediene være bedre rustet i møte med potensielle justisfeil i fremtiden. Da har man det man ikke hadde i Baneheia-saken, tilgang til informasjon, sier han.
Han tror pressen vil ta lærdom av saken, men advarer likevel om at lignende tilfeller vil kunne skje igjen.
– Jeg tror at denne saken har vært den kraftigste vekkeren for norsk presse innenfor dette feltet, de siste tyve årene, men vi kommer til å gjøre feil igjen, det tror jeg. Vi er alle mennesker, og så lenge mediene ikke har et forskningsbaserte medodeverket og en arbeidsform som demmer opp for bekreftelsesfellene, så kommer vi til å gå på en smell, sier Bergestuen.
