Høyesterett har i flere avgjørelser
lagt til grunn at oppreisningserstatning krever hjemmel i lov.
I HR-2020-1798-A
avsnitt 22 sies det slik i relasjon til skadeserstatningsloven
§ 3-5, som er den praktiske bestemmelsen for sivile krav i
straffesak:
«Oppreisning
kan bare tilkjennes når det foreligger hjemmel i lov, se Rt-2013-805
avsnitt 24 med videre henvisninger. Saken må derfor avgjøres ut fra
en tolkning av skadeserstatningsloven § 3-5.»
Skadeserstatningsloven § 3-5
første ledd har denne ordlyden:
«Den
som forsettlig eller grovt aktløst har
a.
voldt skade på person eller
b.
tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3,
kan
[…] pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner
rimelig til erstatning (oppreisning) […]».
Hva hvis domfellelsen kun
gjelder forsøk eller medvirkning?
Skadeserstatningsloven
§ 3-3, som det altså vises til i § 3-5 første ledd bokstav b,
lister opp en lang rekke paragrafer i straffeloven.
Nærmere bestemt er ordlyden
i skadeserstatningsloven § 3-3 på dette punktet «krenking eller mislig atferd
som nevnt i straffeloven
§§ 222, 251, 253, 254, 257, 259, 262, 263, 266, 267 a, 268 første
ledd, 271, 282, 291, 294, 295, 296, 299, 302, 304, 312, 313, 314, 327 eller
330.»
Verken straffeloven § 16 om
forsøk eller § 15 om
medvirkning er med i opplistingen.
Det er stort sett uproblematisk å idømme oppreisningserstatning etter
skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3 når en
domfellelse gjelder fullbyrdet overtredelse som hovedperson av en av de
opplistede paragrafene i straffeloven.
Men hva hvis domfellelsen
kun gjelder forsøk eller medvirkning? Kan det da idømmes
oppreisningserstatning?
(Jeg går altså ikke inn på
forståelsen av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a, men nevner
drøftelsen i Hålogaland lagmannsretts dom 29. november 2021 (LH-2021-94303).
Jeg var en av dommerne i saken, og står fortsatt inne for drøftelsen.)
Ikke innlysende at svaret er
ja
Etter ordlyden i
skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3 er det ikke
innlysende at svaret er ja.
På den andre siden har
Høyesterett flere ganger understreket at det ikke er noen nødvendig sammenheng
mellom vilkårene for straff- og oppreisningsansvar. Det er utviklet slik i HR-2020-1798-A
avsnitt 30:
«Selv
om hensynene bak oppreisningsreglene i noen grad samsvarer med hensynene som
begrunner straff, bygger de to instituttene på selvstendige grunnlag. Det
finnes mange eksempler fra praksis på handlinger som i utgangspunktet kan gi
grunnlag for straff og samtidig omfattes av området for oppreisning etter
skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a eller b, men hvor
sluttresultatet blir enten bare straff eller bare oppreisningsansvar.»
Det antakeligvis mest kjente
utslaget av denne frikoblingen er forskjellene i beviskrav for straff- og
oppreisningsansvar, jf. senest HR-2025-115-U.
Men også skyldkravet kan
være forskjellig. Her er den nevnte avgjørelsen i HR-2020-1798-A et eksempel.
Enda en forskjell er at
disposisjonsprinsippet i sivilprosessen gjelder for sivile krav i straffesak,
jf. for eksempel Rt-2014-1322.
Forsøk avklart
Hva så med forsøk og
medvirkning?
For forsøk ble spørsmålet
avklart i Rt-2011-247, og
svaret er ja.
Altså: Det kan idømmes
oppreisningserstatning selv om domfellelsen kun gjelder forsøk.
Saken gjaldt
oppreisningserstatning for seksuelle overgrep mot barn. I relasjon til de
aktuelle skadelidte var skadevolderen kun dømt for forsøk. Han anførte at det
da ikke var grunnlag for å idømme oppreisningserstatning, men fikk ikke
medhold, jf. avsnitt 31–33:
«Jeg
er enig i at ordlyden i § 3-5 jf. § 3-3 isolert sett kunne tyde på at bare
fullbyrdede forbrytelser omfattes. § 3-5 taler om slik ‘atferd’ som er nevnt i
§ 3-3, og sistnevnte bestemmelse nevner ikke forsøk. Bestemmelsene kan
imidlertid ikke tolkes så strengt. § 3-5 bokstav b bygger på at de overgrep som
nevnes i § 3-3, erfaringsmessig påfører fornærmede skadevirkninger. Når denne
type overgrep har funnet sted, skal det derfor ikke være nødvendig å påvise en
konkret ‘skade’, slik som når et krav forankres i bokstav a. Etter min mening
gjør de samme hensyn seg gjeldende ved forsøk på slike overgrep.
Jeg
tilføyer at forarbeidene er tause om denne problemstillingen. Dersom lovgiver
hadde ment at henvisningen til § 3-3 ikke skulle omfatte forsøk, ville det ha
vært grunn til å forvente en klargjøring av dette.
Etter
dette konkluderer jeg med at forsøk på overtredelse av straffeloven [1902] § 195
omfattes av skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 3-3, og at også E, F og G har
krav på oppreisning.»
Selv om uttalelsen knytter
seg til straffeloven 1902 § 195, antar jeg at den gir uttrykk for en generell
regel for forsøk.
Høyesterett synes å
forutsette den samme regelen for medvirkning
I en fersk dom – HR-2024-2161-A – synes
Høyesterett å forutsette at regelen er den samme for medvirkning.
Altså: Det kan idømmes
oppreisningserstatning også når domfellelsen kun gjelder medvirkning.
For to av skadevolderne i
HR-2024-2161-A gjaldt nemlig domfellelsen kun medvirkning, men
oppreisningserstatning ble likevel idømt uten noen nærmere drøftelse av akkurat dette.
Regelen synes også forutsatt
i enkelte tidligere avgjørelser, se for eksempel HR-2016-2491-A og HR-2024-1016-A. I
den sistnevnte avgjørelsen dreide seg attpåtil om passiv medvirkning.
Hva er da egentlig igjen av
Høyesteretts uttalelser om at oppreisningserstatning krever hjemmel i lov?
Man kan hevde at de reglene
som Høyesterett tilsynelatende mener at gjelder for både forsøk og
medvirkning står i et spenningsforhold med ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-5
første ledd bokstav b, jf. § 3-3.
Og hva er da egentlig igjen
av Høyesteretts uttalelser om at oppreisningserstatning krever hjemmel i lov?
Det er mulig å se det slik at
Høyesterett har myket opp hjemmelskravet noe.
Her kan man kanskje også
trekke inn avgjørelsene
fra 2024 om oppreisningserstatning ved brudd på EMK. Disse
handler om noe grunnleggende annet, men i HR-2024-1169-A
avsnitt 85 finner vi følgende uttalelse:
«Det
kan være noe av en smakssak om ansvarsgrunnlaget forankres i EMK artikkel 13 –
som altså gjelder som norsk lov – eller etableres på ulovfestet grunnlag.
Ansvarsgrunnlaget behøver ikke forankres ‘direkte’ i artikkel 13.»
Jeg har da heller for så
vidt ikke noe å utsette på de reglene som tilsynelatende gjelder.
I alle fall ser jeg ingen
grunn til at medvirkning skal behandles mer lempelig enn forsøk.
