– De store advokatfirmaenes praksis bidrar i vesentlig grad til økte sakskostnader

Temaet i Advokatbladet nr. 4/2023 er sakskostnadenes eksplosive vekst i sivile saker. Ifølge et intervju med advokat Fougner er det to årsaker til denne beklagelige utvikling; Domstolenes lemfeldighet og advokater som kjører folk i grøfta ved ikke å opplyse om prosessrisiko. Han etterlyser både systemendring og økt dommerstyring.

Jeg konstaterer at gode krefter er i gang med å løse problemet. Statsråd Mehl forsikrer at arbeidet med å få ned sakskostnadene er prioritert av departementet. Domstoladministrasjonen vil i samarbeid med Dommerforeningen og Advokatforeningen sette ned en arbeidsgruppe som skal lage nye retningslinjer for behandling av sivile saker. Oslo Tingrett ved sorenskriver Svendsen vil prøve ut faste tidsrammer og Advokatforeningen skal sette ned et eget ad-hoc-utvalg for å redusere kostnadene.

Økt innflytelse i offentlig sektor

Advokatbladets intervjuobjekter synes å ha felles oppfatning om at domstolene må ta hovedansvaret for eksplosjonen i sakskostnader. Kostnadseksplosjonen har nok helt andre forklaringer enn domstolenes manglende styring og griske advokater som forleder ubemidlede enkeltpersoner til dyre prosesser uten å opplyse om prosessrisikoen slik det beskrives.

I løpet av de siste tyve til tretti årene har advokatbransjen gjennomgått en fundamental forandring. Fra å være relativt små enheter har en rekke advokatfirmaer hatt en formidabel vekst i antall ansatte og geografisk spredning i inn- og utland. Den juridiske makt konsentreres og gir stor slagkraft. Omkring år 2000 var en høy årlig partnerinntekt mellom to og tre millioner kroner. I dag er mellom 15 og 25 millioner kroner ganske vanlig.

Inntjeningen har altså økt betydelig, og langt utover inntjening i andre bransjer. Riktignok har en god utvikling i norsk næringsliv økt behovet for forretningsjuridiske tjenester, men en annen forklaringsvariabel som ikke må undervurderes er omdanningen av statlig og kommunal virksomhet fra forvaltning til selskapsdannelse.

Dette har skapt en flora av offentlige selskaper som hver for seg etterspør juridiske tjenenester. Disse tjenestene ble tidligere i stor grad løst innen forvaltningen. Advokatfirmaene inngår også lukrative rammeavtaler med denne økende flora av offentlige selskaper.

De største satser på arbeidsrett

Arbeidsrett er det sentrale tema i Advokatbladets dekning av de høye sakskostnader. Jeg har arbeidet med dette området i mange år, og har en viss erfaring både gjennom egne saker, men også ved diskusjon med kollegaer. Det er relativt nytt trekk at de virkelig store forretningsadvokatfirmaene satser på arbeidsrett.

Utviklingen de senere årene er at både statlige selskaper, fylkeskommuner, kommuner og offentlig sektor for øvrig, i økende grad engasjerer arbeidsrettsadvokater fra disse firmaene. Disse advokatene fører en overaskende aggressiv og pågående sakførsel der tvistelovens prosessuelle muligheter for juridiske krumspring utnyttes til minste trevl. Prosesskriv fremmes i en nærmest kontinuerlig strøm, og de store selskapene fører an. Av hensyn til klienten må disse nødvendigvis besvares. Denne praksisen bidrar i vesentlig grad til økning av sakskostnadene.

Den som taper en rettssak, må som kjent i all hovedsak dekke både egne og motpartens sakskostnader. Her møter man nok en sterk urimelighet eller skal vi heller kalle det en merkverdighet. Advokatfirmaene fakturerer dobbelt.

Når sakskostnadene meldes inn til retten, begrenser man det beløp man mener motparten skal dekke. Dette er som regel på nivå med hva motpartens egen advokat melder inn. Samtidig fakturerer man sin klient – stat eller kommune - direkte for betydelige tilleggsbeløp.

Rettssikkerheten på prøve for enkeltpersoner

Advokatfirmaene kan på denne måten øse av Sareptas krukke – en krukke motparten – som regel arbeidstakers advokat ikke disponerer. Resultatet er at skattyterne dekker en ikke uvesentlig del av firmaenes inntjening. I Advokatbladet betegner advokat Hellesylt denne praksis som uheldig fordi domstolene får et helt urealistisk bilde av hva sakene egentlig koster.

I en sak jeg kjenner svært godt utgjorde sakskostnadene for det offentlige organs advokater hele 75 prosent av de samlede sakskostnadene. Dersom domstolene skal kritiseres, må det være fordi man ikke slår ned på en uheldig praksis der advokatfirmaer møter med mer enn én advokat i arbeidsrettssaker og samtidig fakturerer dobbelt.

Sorenskriver Svendsen har registrert at man stadig oftere ser at en part møter med to advokater eller rettsmedhjelper og beskriver dette som uheldig. En slik praksis gir seg da også svært betenkelige utslag i forhold til rettssikkerheten.

I en sak jeg kjenner til møtte det statlige organ med hele tre advokater mot én fra saksøker som var privatperson – igjen er det dessverre skattebetalerne som betaler gildet og bidrar til økt inntjening i de store firmaene samtidig som rettsikkerheten blir satt på en stor prøve for enkeltpersoner.

Rettssikkerhet på bekostning av advokatinntekter

Jeg anser rettsmegling for å være et nyttig redskap, og har også i flere saker møtt gode dommere som bevisst og aktivt innenfor lovens rammer bidrar til at partene forlikes. I en sak der jeg var prosessfullmektig ble rettsmegling, til min store overraskelse, avslått av motparten, men så var også motparten en offentlig virksomhet representert med både prosessfullmektig og partsmedhjelper som i tillegg var dobbeltfakturerende.

Dersom man skulle lykkes med å skape systemendring og økt dommerstyring slik advokat Fougner gir uttrykk for, vil nok fortjenesten for de store advokatfirmaene bli redusert, men rettsikkerheten vil bedres og skattyterne vil bli spart.

Intern granskning av varslere

Avslutningsvis nevner jeg et nytt, men beslektet og lukrativt marked der mange store advokatfirmaer er tungt inne, nemlig saker der en ansatt varsler om kritikkverdige og ulovlige forhold. Der opptrer jevnt over de store og mellomstore firmaene som granskere av varslets innhold og om varsleren har vært eller er utsatt for gjengjeldelser.

Svært ofte ender en slik granskning opp i en juridisk rapport der varslet omgjøres til en personalsak mot varsler med oppsigelse eller avskjed til følge. Det er da ikke enkelt å gå til søksmål med grunnlag i varslet og vinne frem med påstand om at varslets innhold er reelt og varsleren har vært utsatt for gjengjeldelse.