- Ja, flerkulturelle jusstudenter stiller med et handikap

I det stille har jeg fulgt med på debatten der advokat og sensor ved UiO, Olav Lægreid, hevder at flerkulturelle jusstudenter sliter med å skrive feilfritt norsk. Folk med en slik bakgrunn har visst ingen fordel av å søke jobb hos Lægreid. Riktignok med et unntak.

«… Hvis klientene er hva du kaller «multikulturelle» (en evfemisme for åndsfattigdom, foreldrenes lave utdanningsnivå og derav følgende stokk konservative unge med bangla-dialekt, som nekter å fullt ut tilpasse seg samfunnet de lever i) kan det selvsagt være en styrke at en av de ansatte har samme landbakgrunn (...)».

Meningene han hefter er svært problematiske. Samtidig er det viktig å tolke andre i beste intensjon. For jeg ville ikke misforstå. Som tilsvar til denne kommentaren, utdypet en person med et utenlandskklingende navn, hvordan flerkulturelle jurister har utmerket seg i arbeidslivet. Til dét svarte Lægreid:

«Kan det være språkproblemer som gjør at du ikke har fått med deg poenget?».

- Hakeslepp

Da jeg leste Lægreid sitt tilsvar, ble det lite rom for tvil om intensjoner. Å tilegne andre slike ufordelaktige attribusjoner, gir meg hakeslepp helt ned til gulvet.

Disse uttalelsene igangsatte noen tankeprosesser. Er det faktisk slik at flerkulturelle kandidater stiller med et handikap?

Med et Google-søk i håp om å finne svar, fant jeg en artikkel Harvard Education viser til. Der skulle tospråklige og enspråklige liste opp antall ord som startet på bokstaven F. Det viste seg at de tospråklige barna nevnte flere. Funnene tydeliggjør at mangel på et godt ordforråd iallfall ikke er et problem for flerspråklige.

Én forskningsartikkel er imidlertid ikke nok for å konkludere. Derfor kan Metastudien fra Researchgate være oppklarende. Den samlet 63 (!) forskningsartikler som illustrerer at det å være flerspråklig, assosieres med kognitive fordeler.

Flere verdier

Man får: 1) økt evne til å holde fokuskontroll, 2) økt arbeidshukommelse og 3) bedre metallinguistisk bevissthet (å analysere språk utover dets konkrete betydning), samt abstrakte og symbolske representasjonsferdigheter. Effekten er sterkere jo tidligere du lærer disse språkene samtidig.

Å kunne flere språk–noe som er vanlig blant flerkulturelle–har med andre ord verdi utover å snakke med kunder som har såkalt «bangla-dialekt». Disse egenskapene anser jeg som fordelaktige for enhver arbeidsgiver. Argumentet er likevel ikke et forsvar for å ansette basert på om man er multikulturell eller ikke, men for å rydde opp i misoppfattelser.

For å returnere til spørsmålet om man stiller med et handikap som flerkulturell jusstudent i møte med sensor og arbeidsgiver, er svaret ja. Ikke fordi man faktisk er dårligere i norsk, men fordi en arbeidsgiver forfekter slike fordommer.